OM BYGNINGSSKIKK - VERNESTATUS FOR BLITZ-BYGNINGEN

””Flere gange reiste jeg igjennem Gudbrandsdalen, og altid morede det mig at betragte husene og husklyngerne på gårdene: jeg så ikke andet end uregelmæssighed, men uregelmæssighedens afvexlinger passede, syntes mig, så fortræffeligt til naturomgivelserne, som i tegningen fig. 1.(1)
Men så kom jeg til at dvæle noget længere i en af disse gudbrandsdalske bygder, og som jeg var udgået på den måde, at jeg vilde lægge mærke til alt, som på nogen måde vedrørte folkelivet i våre bygder, så gav jeg mig også til at give nøiere agt på gårdenes bebyggelse. Da gik det op for mig, at i vore mere gammeldags bygder er der noget, som man kan kalde bygnings-skik. Efter som jeg gik ud og ind på flere og flere gårde, var det mig, som om uregelmæssigheden veg noget tilside for blikket, så jeg fik skimte lidt af en oprindelig regel og enhed i grunden. Fra byerne havde jeg medtaget den forestilling, at når der skulde bygges huse, så byggede hver mand «efter sit eget hoved»; men det var mange af mine tidligere forestillinger, som ikke passede på landsbygdernes virkelighed, og her fandt jeg det at være mere så, at når en mand skulde til at bygge et hus, så faldt det ham ikke lettelig ind at gøre det stort anderledes, end et hus nu engang skulde være «efter skikken».””
Eilert Sundt

Begrepet Byggeskikk
Alle hus har detaljer som beskriver de inn i en tid eller en historie. Husene sier noe om de som bor der og samfunnet de lever i. Det er ikke bare laft eller reisverket som beskriver tidsepoken huset er oppført i, men også eksteriøret og interiøret.
Det er ikke tilfeldig at jeg har Eilert Sundts bok, ”Om bygnings-skikken på landet i Norge”, som forsiden på min eksamensoppgave. Eilert Sundt regnes som skaperen av begrepet byggeskikk. Han var samfunnsforsker og kulturforsker og nevnes også som grunnleggeren av faget sosiologi her i Norge. Han ble født 1817 og døde 1875. Han levde i en nasjonalromantistisk tid og var opptatt av hva som var den norske nasjonalkarakteren. Fra å først tro at hus og miljøer var relativt tilfeldig og uregelmessig bygget og satt sammen, forsto han etter hvert at byggeskikken var forskjellig fra bygd til bygd og landsdel til landsdel. Sundt så at det var en sammenheng mellom landsdelers forskjellige klesdrakter og dialekter, og byggeskikkens normer.
Begrepet byggeskikk betegner innarbeidete mønstre for hvordan husene skal se ut, og byggeskikken vil variere i forhold til tid, sted og sosialt miljø (Christensen, Arne Lie, 1995; Den norske byggeskikken, side13)

Innarbeidede mønster er nasjonale og regionale kulturer, og har gjerne rot i folkelige tradisjoner. Byggeskikk kan vi si er en byggetradisjon som med fast bruk av enkelte materialer, tekniske løsinger, planløsinger og detaljering, avspeiler samfunnet i den tid den befinner seg i og som ikke er fastsatt av nedskrevne lover og regler. Ulik regional byggeskikk er blitt til gjennom faktorer som klima, tilgang på ressurser, levemåter og sysselsetting, og økonomiske forhold.. Byggeskikker er håndverkstradisjoner, dypt rotfestet i hele samfunnet.

Byggeskikken sier oss noe om menneskene som bor der og om hvorvidt samfunnet er egalitært eller har store klasseforskjeller. Det viser gjerne om samfunnet er enige om normer og verdier, og liten eller høy grad av kulturell integrasjon. Her i Norge brukes mest tre som byggematerialer fordi vi har lett tilgang på det og krever lite oppvarming. Mur ble vanlig å bruke i byene og kan sees som et resultat av en rekke bybranner. Klima og ressurser preger byggeskikkene i vårt langstrakte land i stor grad. Dette ser vi ofte avspeilet i byggeteknikker, fasader, kledning og farger på husene. Plasseringen av husene i landskapet beskriver også ulike regionale byggeskikker. I Norge har vi blant annet en rekke ulike typer gårdstun. I deler av landet hvor det er bratte fjellsider og v-daler, ble husene lagt i fjellsiden som rekketun. I flatere terreng for eksempel på Vestlandet, ble det bygget klyngetun. På Østlandet og i Trøndelag er det vanlig med firkanttun. Gudbrandsdalen har inntun og uttun. Lenger nord finner vi sjøtun.

En byggeskikk kan også være kontinental eller nasjonal. Måten å bygge husene på og utseende på husene er forskjellig fra land til land, kontinent til kontinent. De samme nasjonale faktorene gjelder for de ulike byggeskikker i andre land og kontinenter. Vi kan i veldig stor grad se på et hus, i fra hvilket land eller kontinent det kommer fra. Norge er kjent som et reisende folkeslag og mye av inspirasjonen til byggeskikken, har vi hentet fra nedover i Europa.

Norske byggeskikker fra vikingtid og frem til i dag.
Stavkirkene er en liten gruppe steds- og tidstypisk middelalderbygninger. Samtidig viser de en eldre norsk byggeskikk påvirket av europeisk byggetradisjon som strakte seg over flere hundreår, men som nå er forsvunnet. Byggeteknikken er en avansert stavkonstruksjon. Med stav menes det vertikale, bærende tømmeret i bygningen. Stolpene reises loddrett i et rammeverk. Rammeverket dekkes med stående bord eller staver, som er felt inn i ramma. (http://www.stavkirke.org/)
Lafting var svært vanlig i Norge fra vikingtiden og frem til slutten av 1800- tallet. Å lafte vil si å legge stokk på stokk oppå hverandre til sammenhengende, tette vegger. Veggstokkene føyes vekselvis sammen i lafteknuter i hjørnene. På slutten av 1800 tallet kom panelet som beskyttet tømmerhuset for vær og vind. På sør/vestlandet ble det brukt liggende panel mens i resten av landet var det mest vanlig med stående panel. Nå ble det også vanlig å male husene og valg av fargene viste også forskjeller på regioner og stand.
Bindingsverket overtok som byggeteknikk etter laftingen og er en skjelettkonstruksjon som enten trenger utfylling i hulrommene eller kledning på en eller begge sider for å danne en tett vegg mellom ute og inne.

Under industrialiseringen på 1800 tallet viskes de lokale byggetradisjonene mer ut og vi henter inspirasjoner blant annet fra Europa. Sveitserstilen (ca 1850-1920) typiske trekk er glassverandaer, spisse gavler, stolpekonstruksjoner og utskjæringer. En kort periode (ca 1880-1910) inspireres byggeskikken fra stavkirker og ornamentikk som var beslektet med denne, kalt dragestilen. Man plasserte utskårede dragehoder på gavlespissen. Sveitserperioden hadde flere stilretninger, og jeg nevner kort, Historismen (1860-1910) og Jugendstilen (1890-1920). ”Det nye Norge” (1905 -1930) hentet impulser fra Europeisk middelalder, klassisisme, barokk og kontinental byggeskikk. Funksjonalisme fra 1930. satte funksjonalitet og bruksbehovet i fokus. Etter krigen trenger vi å få bygget husene opp igjen raskt, og vi får de masseproduserte husene, såkalte elementhus, husbankhus eller ferdighus. Husene på 70- 80- og 90-tallet, viser godt hvordan vår velferd økes. Fra 70- tallets enkle stil uten dekor og med ”husmorvinduer”, til 80- tallets velstandshus, bygget i vinkel, med valmet tak, karnappvinduer, til 90- tallets, en og en halv etasjes hus og store verandaer og hvor vi igjen henter elementer fra forrige århundreskifte.

Tendensen har vært at byggeskikker blir mer og mer visket ut og at nye hus i dag stort sett blir valgt ut av en ferdighuskatalog. Slik sett viskes også de regionale forskjellene mer ut. Allikevel ser vi i dag at husene fortsatt er statussymboler, for eksempel ved at det i en by finnes mer attraktive områder å bo i. (Oslo – østkant/vestkant) De velstående vil også velge arkitekttegnede hus.
Byggeskikken i fremtiden er vanskelig å spå om. Det har jo vært en trend de siste årene å la nye bygninger bli mer i ett med naturomgivelser rundt. Det er naturlig å tro at miljøvennlighet i materialbruk og energisparing vil være svært aktuelt i årene fremover og sannsynligvis også et krav fra myndighetene. Det er også en trend å ta vare på det karakteristiske ved de gamle husene og bygge disse om innvendig til moderne standarder og krav vi har i dag.




Oppgave del 2:
Pilestredet 30a-c
Til denne midteksamensoppgaven del 2 i Kulturvern har jeg tatt utgangspunkt i Pilestredet 30a-c i Oslo. Området er best kjent for bygningene som har vært barndomshjemmet til Edward Munch, og Blitz-huset. Tilgjengelighet til bygningene er særdeles god. Området ligger veldig sentrumsnært, helt sør i bydelen St. Hanshaugen- Ullevål, i Oslo. Dette området har vært gjenstand for mye oppmerksomhet opp gjennom årene. I følge Byantikvaren i Oslo, v/ saksbehandler Siri Hoem, har mange etater og instanser vært involvert i diskusjonen rundt hva som bør gjøres i dette området. Hoem kaller hele saken for en katastrofe. Verneinteressene har vært påpekt fra flere hold, blant andre Byantikvaren, Riksantikvaren, Fortidsminneforeningen og Oslo Byes Vel. Det er fortsatt ikke tatt noe endelig avgjørelse i denne saken, og det er også dette som gjør den interessant for meg i denne eksamensoppgaven. Alle instanser jeg har snakket med påpeker at dette er en stor og komplisert sak, og det sier seg selv at som eksamensoppgave med den begrensning den har, må mine drøftinger nødvendigvis bli noe begrenset. Jeg velger også å konsentrere meg hovedsakelig rundt bygningene i Pilestredet 30a – c, selv om foreslått reguleringsplan fra Oslo Kommune v/ Byantikvaren, ser hele området, Pilestredet 28 og 30a-c, St. Olavs gate 21a-c og Nordahl Bruns gate 22, under ett.

Kart som viser området:


Blitz
Blitz har sin opprinnelse fra 1980 årene og oppsto som følge av et ungdomsopprør med krav om å ha et sted å være. En gjeng ungdommer bestående av pønkere, sosialister og gatebarn opponerte mot politiet i en rekke gatekamper og ble etter hvert så lei av dette at de opprettet UngMob og okkuperte bygningen, Skippergata 6 i Oslo i 1981. Da denne bygården, til tross for okkupasjonene, ble revet, ble ungdomshuset Blitz opprettet i 1982. Blitz har opp gjennom årene havnet i en rekke konfrontasjoner med politiet, politikere og nynazister, i til dels store alvorlige gatekamper og demonstrasjoner. Oslo Kommune har mange ganger truet med utkastelse, riving og salg av bygningen og medlemmene av Blitz har blitt sett på som ”rebeller” og bråkmakere. Egentlig består Blitzerne av to ”miljøer”, de politisk bevisste og pønkerne, som begge påvirker hverandre. Kampen om å beholde huset har vært både samlende og symbolsk, til tross for sitt anarkistiske miljø. Først og fremst er Blitzhuset en viktig kulturarena med en rekke konserter og drift av en egen kafè med mat for en særdeles billig penge. Av andre aktiviteter kan nevnes, en egen bookinggruppe, bokcafè, fotogruppe, øvingslokaler, støttegrupper for forfulgte mennesker og de har til og med sin egen radiostasjon – den eneste kvinneradioen i landet, Radio Orakel.

Stein Lillevolden har vært en frontfigur i Blitzmiljøet nesten siden det startet, av mange kalt for yrkesdemonstrant. Han har ofte også vært frontfigur og talsmann for miljøet og deltatt i nesten det som er av demonstrasjoner. Blitzhuset, miljøet og menneskene, har etter hvert blitt stående som et symbol og en viktig del av byhistorien til Oslo.

I følge hjemmesidene til Blitz, (http://www.pluto.no/doogie/blitz/), har det i mange år pågått en kamp med instanser i Oslo Kommune. Kampen har også i stor grad stått mellom Blitz og naboer i kvartalene rundt Blitzhuset, i det Blitzerne kaller for nabo-oppropet. En rekke naboer har lagt frem klager på aktivitetene rundt Blitz-miljøet. Blitzerne selv hevder at dette ikke kommer fra dem, men fra omliggende ulovlige geskjefter og hospitser.
”” Vi deles deres bekymring for hva som skjer med de verneverdige husene i Pilstredet 30 a, b og c, og vi har politianmeldt direktøren for Oslo kommunes kontorbedrift for bevisst misskjøtsel av gårdene i den hensikt å få dem revet. Allerede for flere år siden forsøkte vi å få opp en sak for bystyret om hvordan kommunen lar vannlekkasjer og sopp ta knekken på nabohusene våre, Edvard Munchs barndomshjem. En gang lot de vannet stå og renne i halvannet år i kjelleren av 30b, til tross for at vi purret på kommunen en rekke ganger. Det politiske system i Oslo har aldri brydd seg om vernehensyn í strøket, men desto mer mottagelig for argumenter knyttet opp til dramatikk rundt Blitz. Det er denne erkjennelse de økonomiske interessene innefor en utbygging og jappifisering av strøket nå kynisk utnytter. Hvis det ikke blir skapt oppmerksomhet rundt eiendomsfrontens spekulasjon og ulovligheter i strøket, vil kampen for Blitz igjen måtte stå der vi kom fra - på gata.”” (Stein Lillevolden, ikke datert, http://www.pluto.no/doogie/blitz/)


Edvard Munch
Edvard Munch var født 12. desember 1863, og døde 23. januar 1944. Han var en norsk maler og grafiker. Han er en av de få nordiske malere som har vunnet internasjonal ry og hatt avgjørende innflytelse på vestlig kunst. Mange av hans bilder berører tema rundt livet – kjærlighet, frykt, død og melankoli. Hans mest kjente maleri er ”Skrik”(1893). Men han har også malt Syke Barn (1886), ”Vampyr”(1892–94), ”Aske” og ”Pikene på Broen” Ved sin død testamenterte han bort hele sin samling av egne arbeider til Oslo Kommune. Over halvparten av Munchs verker er utstilt på Munch-Museet i Oslo. (Wikipedia leksikon, Caplex)

Edvard Munch har bodd både i Pilestredet 30a i 3.etasje og i Pilestredet 30b første etasje, i perioden 1868 -1875, altså fra han var 5 til 12 år. Hans mor døde i denne perioden og det hevdes at Munch hentet mye av sin inspirasjon til maleriene fra tiden han bodde her, og rommene er bakgrunn i flere av hans malerier fra 1890 årene.

Munch har bodd mange steder i Oslo, men det var altså i Pilestredet han tilbrakte flest år I barndommen. Han kjøpte i 1916 eiendommen ”Ekely” hvor han bodde til sin død. Denne eiendommen ble overtatt av Oslo Kommune og revet i 1960. I dag er det oppført 44 kunstnerboliger på eiendommen. Dermed er det få minnesmerker igjen etter en av vårt lands største malere, og barndomshjemmet i Pilestredet er i ferd med å gå tapt, på grunn av manglende bevaring og vedlikehold.

Det er en vanlig oppfatning at Edvard Munch bodde og hadde sin barndom i selve Blitzhuset, altså Pilestredet 30c, men dette er altså ikke tilfelle. Man må skille dette fra hverandre og Blitzhuset og Edward Munchs barndomshjem er to forskjellige objekter, som må behandles separat i en verneplan. Det er allikevel tjenlig å se bygningene som ett område. (Kulturminneloven. § 20)

Oslo Kommune
I høringsutkastet til Plan- og Bygningsetaten står det at eiendommene Pilestredet 30a-c er eid av Oslo Kommune. Kontorbedriften har forvaltningsansvaret for bygningene, mens Eiendoms- og byfornyelsesetaten eier grunnen. I 2002 la Høyrebyrådet ut Blitzhuset for salg. Etter en massiv aksjon fra Blitz' side ble salget stoppet, blant annet etter at Blitzerne gjorde ødeleggelser ved inngangspartiet på Rådhuset. I flere artikler i media leser jeg om at det har eksistert budgivere på gårdene og hvor fristen på disse budene var lagt til 31. januar 2003. I en eiererklæring i 1995 sa Oslo kommune at Blitz skal få være i lokalene, mot å betale 5.000 kroner årlig til kommunen. Det er en forutsetning i prospektet at denne avtalen videreføres. Etter hva jeg forstår, gjelder denne avtalen med Blitz fortsatt. Blitzhuset skal rehabiliteres, men fortsatt være et ungdomshus.

Målstyringsskjema
Jeg vil nå bruke målstyringsskjemaet for å drøfte de ulike vernekriteriene som er aktuelle for Pilestredet 30a-c. På grunnlag av dette vil jeg foreta en vernestatus om mitt objekt er verneverdig eller ikke. I og med at jeg konsentrerer meg om Pilestredet 30, vil jeg heretter omtale bygningene som a, b og c-bygningene.

GRUNNMOTIV: Dokumentasjonsverdi/historiske egenskaper
Bygningshistorisk verdi:
De tre bygningene er bevaringsverdige murgårder oppført i 1868 – 70, som representerer og er typiske for det historiske Oslo. Bygningene har tre etasjer og a og b er såkalte tvillinggårder. Det vil si at de er utformet som to identiske speilvendte gårder. Bygningene var ment til boligformål. Også i det omkringliggende området er det flere kvartal som er regulert til bevaring.

Bygningstekniskhistorisk verdi
Bygningene er av mur og etasjeskillere og takkonstruksjoner av tre. Taket er dekket med teglstein. Innvendige skillevegger er av mur og bindingsverk. Fasaden slik den er i dag er opprinnelig, med unntak av c, hvor enkelte vinduer i første etasje er gjenmurt. Fasaden har enkel dekor og er sterkt preget av manglende vedlikehold. Innvendig trekonstruksjoner er sterkt angrepet av hussopp. Fra plan og bygningsetaten i Oslo, får jeg opplyst at fasaden er vernet.
Arkitekturhistorisk verdi
Bygningene representerer en unik bygningstype og stilretning, som er typisk for det historiske Oslo, og også i nasjonal sammenheng. Bygningene er oppført av tømmermester P. Christensen.
Samfunnshistorisk verdi
Bygningene ligger i et historisk område, kalt Meyerløkka, som var jordveien til Stensbergløkka. Pilestredet 30a-c er den første bebyggelse som konstituerte Pilestredet som en bygate. 1800- talls murgårder er bevart på begge sider av veien og er derfor viktige for forståelsen av Pilestredet som historisk veiløp og historisk byplan.. Bygningene a-c, er de eldste murgårdene i området og er også de eneste bygningene i området som har forhager.
Sosialhistorisk verdi
C-bygningen, eller det såkalte Blitzhuset, har en stor sosialhistorisk verdi. Blitzhuset ble okkupert og opprettet i 1982 og de oppholder seg fortsatt i bygningen og driver stedet aktivt med kafè, konsertvirksomhet bookinggruppe, bokcafè, fotogruppe, øvingslokaler, støttegrupper for forfulgte mennesker og radiostasjon..
Personhistorisk verdi
Pilestredet a og b har vært barndomshjemmet til en av landets mest kjente maler, Edvard Munch fra han var 5 til 12 år. Andre tilknyttede bygninger til Munch er revet, og bygningene i Pilestredet er de eneste som står igjen og som kan vise hans historie. Mange av hans malerier er inspirert av at han bodde her og også at hans mor døde her. Bakgrunnen i flere av maleriene hans, er fra rommene i hans barndomshjem. Han har dessuten malt og fotografert anlegget noe som har gjort at bygningene har fått en betydelig personalhistorisk interesse med internasjonal appell.




Opplevingsverdi/estetisk og sosialt engasjerende egenskaper
Kunstnerlig verdi
”Skrik”-maleriet på endeveggen på Pilestredet 30c er en populær turistattraksjon og viden kjent og fotografert av turister fra hele verden. ”Veggmaleriet”, av ukjent kunstner, må sies å gå under betegnelsen ”tagging”. Det er kanskje nettopp den utradisjonelle gjengivelsen av Munchs ”skrik”, som har gjort det verdifullt og symbolisk. Veggmaleriet gir et fint bilde av historien til bygningen, både som Blitz`s protest mot politikere, politi og maktpersoner i samfunnet og den kunstneriske delen av historien - som maleren Munchs barndomshjem står for.
Identitetsverdi
Blitzhuset er en viktig og kjent del av bybildet i Oslo. Miljøet engasjerer og gjør mange ungdom som oppsøker dem, politisk bevisste. De har vært med på å sette den politiske dagsorden mange ganger. De har vært i mediene siden dag èn, men da som regel vinklet konfliktorientert. Blitz er egentlig så mye mer. Mange ungdom som ”faller utenfor” den vanlige ungdomskulturen, har blitt fanget opp der. Blitz er også en viktig kulturformidler og arrangerer blant annet en rekke konserter, ofte med amatører. Antirasisme og hverdagsrasisme har vært en viktig frontsak for dem. Den viktigste saken må imidlertid kunne sies å være kampen for å få beholde huset.
Symbolverdi
Blitxerne er blitt et slags symbol for pønken, sosialister og rebelske demonstranter. Alle mennesker i Norge vet hvem Blitz er og hva de står for.
Edvard Munch er en av våre mest kjente malere og kjent og respektert over hele verden.
Han regnes som en av pionerene for ekspresjonismen.

Forsterkende/overgripende motiv
Kvalitet
Innvendig er bygningene preget av et sterkt forfall og i a og b bygningene er det så forfallent og preget av hussopp og vannlekkasjer, at det er farlig å gå inn i bygningene. På grunn av det store forfallet innvendig er det lite der av opprinnelig samfunnshistorisk verdi. Slik det ser ut i dag kan vi ikke se hvordan menneskene der bodde Det anses, til tross for de store skadene, at det er mulig å sette bygningene i stand igjen med et vernefaglig tilfredsstillende resultat. (Byantikvaren)
Autensitet
Bygningene utvendig er autentiske, men med en del forfall. Blitzerne okkuperte bygningen 1982 og bærer preg av at de fortsatt oppholder seg der. Innvendig er det svartmalte vegger og politiske opprop malt på veggen. Både innvendig og utvendig er det ”tagget” en rekke steder. På endeveggen er det malt en ”kopi” av Munchs maleri ”Skrik” og kan nesten stå som symbol for Blitzernes anarkistiske stil og på protestene mot politikere, politi og makthaverne i samfunnet.. Også en ”malt knyttneve som slår nazisymbolet gjennom muren”, er malt på en vegg som et symbol på hva Blitzerne står for. På utsiden står det svarte tønner som nok skal symbolisere hjemløsheten og okkupasjon av bygningen.

Representativt
Bygningene er som jeg tidligere har vært inne på, representative for sin unike bygningstype og stilretning, som er typisk for Oslo.

Vurdering
Hovedmotiv
Hovedmotivet er helt klart at vi med disse bygningene har med en stor og viktig del av nasjonal historie og lokalhistorien til Oslo sett både ut ifra dokumentasjonsverdien og historiske egenskaper. Munch er en lands- og verdenskjent kunstmaler som hadde fortjent et bedre ettermæle enn en hussoppangrepet leilighet etter seg. Han burde stått likestilt med våre andre kjente kunstnere som Ibsen, Bjørnson og Grieg og få sitt barndomshjem gjenskapt. Edvard Munchs testamentariske gave til Oslo kommune omfattet rundt 1100 malerier, 15500 grafiske blad fordelt på 700 motiver, 4700 tegninger, samt seks skulpturer. I tillegg kom nesten 500 trykkplater, 2240 bøker, notatbøker, dokumenter, fotografier, verktøy, rekvisita og møbler. Munchs omfattende brevsamling ble senere testamentert til museet av hans søster, Inger Munch, sammen med et betydelig antall originalverker, særlig fra 1880-årene. (http://no.wikipedia.org/wiki/Munchmuseet) Mye av dette er å finne i Munch-museet på Tøyen i Oslo. Jeg mener at vi skylder Munch å gjenskape hans barndomshjem og tilbakeføre noe av arven tilbake dit. Dette ville ha stor pedagogisk verdi. Bruk av Pilestredet 30c som en konsertarena og tilbud til ungdom i regi av Blitz, vil ha en positiv effekt for unge i store deler av byen. Bygningene kan knyttes direkte opp mot kunstinstitusjoner og skoler. Dette vil dessuten sette Munchs barndomshjem inn i en verdig ramme og legge til rette for at dokumentasjon og opplevelse, knyttet til at Munchs oppvekst på 1880-tallet blir sikret og tilgjengelig for offentligheten. Munchs museumsleilighet vil være et unikt supplement for mennesker som søker kunnskap om Munchs liv og virke.
Andre grunnmotiv
Det er helt klart at det her handler om en sak som er preget av interessekonflikter som går på bruk eller vern. Saken ser ut til å være fastlåst og mangler fullstendig en dialog mellom brukere av gården og eierne. Når forholdet mellom bruk og vern noen ganger oppfattes som konfliktfylt og preget av interessemotsetninger, kan det skyldes at forskjellige samfunnsinteresser måler verdier etter forskjellige skalaer. En viktig forutsetning for en positiv dialog er at en erkjenner at utgangspunktene kan være forskjellige, og hvorfor de er det. (Schanche, Audhild; 1997: s 120) Kommunen beskyldes av Blitz, for at de vil rive deler av gårdene og heller bygge boliger, eller bruke bygningene til næringsformål. Blitzerne har truet med aksjoner hvis gårdene rives. Oslo Bystyre vedtok 30.08.2000 at bygningene skulle bevares og dette følges opp hos Byantikvaren. Ingen av bygningene er i dag sikret gjennom formelt vern.
Forsterkende/Overgripende motiv
Det aller viktigste i denne saken er å komme frem til et vedtak. Å foreta seg noe! Slik situasjonen er i dag, er ingen tjenlig med. Bygningene bare forfaller mer og mer etter hvert som tiden går.

Valg av ambisjonsnivå – hvilken form for vern
I planforslaget fra Byantikvaren foreslås det at blant annet Pilestredet 30a – c reguleres til spesialområde bevaring. (Plan- og bygningslovens § 25.6) Det vil si at bygningene får et formelt vern som betyr at de ikke kan rives. De kan heller ikke endres utvendig., men man står fritt til å endre interiøret. Jeg støtter forslaget ut ifra de grunnmotiver og forsterkende og overgripende motivene, som er nevnt ovenfor.

I a og b bygningen er interiøret så å si ødelagt av hussopp og vannskader. Her må interiøret tilbakeføres, i mest mulig grad til sitt opprinnelige utseende. Det foreligger en vurdering av bygningene som boligformål/hotell, og der påpekes det, at på grunn av den store belastningen av trafikken i området anses det som lite egnet som familieboliger. Av den grunn ser Byantikvaren for seg at deler av c gjøres om til studenthybler. Jeg vil påpeke at støyproblemet må anses være like alvorlig for studenter som for barnefamilier.. Byantikvaren foreslår et kunsthotell. Jeg ville tro at det var mer nærliggende å tenke på bygningen som Munchs barndomshjem og gjenskape hans hjem til omtrent slik det så ut og innpasses i en offentlig kontekst. I de andre leilighetene kunne man for eksempel leie ut til kunststudentkollektiver for kortere eller litt lengre perioder, eller leie ut til kunstatelièrer. Dette ville være i Munchs ”ånd”. Det finnes i dag allerede et Munch-hotell i nærheten. Byantikvaren foreslår ungdomshus med kafè i c-bygningen. Jeg ville tro at å plassere Blitz i nyoppussede, blanke lokaler ville bli helt feil. Det ville være å ta fra dem identiteten og det uttrykket de står for. Jeg ville heller gå inn i en dialog med Blitz og prøve å hjelpe dem med å beholde sitt image og sin stil og slik de ønsker å fremstå, men å sørge for at forholdene i lokalene blir levelige og lovlige i forhold til vedlikehold, sikkerhet og bruksstandarder.

Gjennomføring av en verneplan og istandsetting er eiers ansvar, her Oslo Kommune. Oslo Kommune er avhengig av offentlige bevilgninger, grunnet de store kostnadene ved å få i stand bygningene. Når bygningene er istandsatt, vil Oslo Kommune få inntekter i form av utleie, som videre kan brukes til vedlikehold og finansiering av driften. En istandsetting av bygningene vil virke positivt inn på bybildet, både estetisk og funksjonelt.

Jeg viser under til aktuelle lover, reguleringsforslag og Kongelig resolusjon, jeg har brukt i oppgaven:
Pilestredet 28 og 30a-c, St. Olavs gate 21a-c og Nordahl Bruns gate 22
Reguleringsforslag til offentlig ettersyn

Eksisterende murgårder foreslås regulert til spesialområde med formål bevaring med ulik bruk: Pilestredet 30a-c reguleres til hotell, ungdomshus/kafé. I St. Olavs gate 21a-c og Nordahl Bruns gate 22 opprettholdes dagens bruk. En del av gårdsrommet i St. Olavs gate 21a-b reguleres til byggeområde. Pilestredet 28 og en del av Pilestredet 30c reguleres til byggeområde for boliger med nærings- og allmenne formål i første etasje. Ny bebyggelse i Pilestredet 28 tillates oppført i 5 etasjer, og ny bebyggelse i Pilestredet 30c tillates oppført i 4 etasjer. Plan- og bygningsetaten anbefaler planforslaget.


Forslagsstiller: Oslo kommune v/Byantikvaren

Lov om kulturminner.
Kulturminner yngre enn 1650 kan fredes etter kulturminnelovens § 15, hvis de kulturhistorisk eller arkitektonisk, har nasjonal verdi. Dette kalles vedtaksfredning. Fredning er det sterkeste juridiske virkemiddelet i kulturminnevernet. Vedtaksfredete bygninger har strenge vernebestemmelser angående eksteriør, og som regel også for interiør. Det er også mulig å frede et område rundt en bygning ved hjelp av § 19 i kulturminneloven. Ønsker man å frede et kulturmiljø, feks et større bygningsmiljø eller et landskap med flere typer kulturminner, benyttes § 20 i kulturminneloven.

§ 1. Lovens formål.
Kulturminner og kulturmiljøer med deres egenart og variasjon skal vernes både som del av vår kulturarv og identitet og som ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning.
Det er et nasjonalt ansvar å ivareta disse ressurser som vitenskapelig kildemateriale og som varig grunnlag for nålevende og fremtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet.
Når det etter annen lov treffes vedtak som påvirker kulturminneressursene, skal det legges vekt på denne lovs formål.
Endret ved lov 3 juli 1992 nr. 96.


§ 2. Kulturminner og kulturmiljøer - definisjoner.
Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng.
Etter denne lov er det kulturhistorisk eller arkitektonisk verdifulle kulturminner og kulturmiljøer som kan vernes. De fleste norske bygninger fra før 1900, er registrert i det nasjonale bygningsregisteret Sefrak. Riksantikvaren har ansvaret for registeret. En Sefrak-registrert bygning er en indikasjon på at bygningen kan være verneverdig, eller at den tilhører et verneverdig kulturmiljø eller kulturlandskap.

Kongelig resolusjon av 31.08. 2001 til Oslo kommuneplan 2000, behandlet som fylkesplan, punkt 3 – miljøspørsmål
Det er knyttet store nasjonale kuturminneverdier til Oslo som landets hovedstad. Kulturminnene og kulturmiljøene i Oslo er stadig utsatt for press ved planer om utbygging. Det er derfor viktig å ta vare på byens overordnede trekk, kulturmiljøer og enkeltobjekter. Dette gjelder store deler av sentrum og indre by. (forts…)… I indre by for øvrig gjelder det Gamlebyen med Ekebergskråningen, områdene langs Akerselva, samt byens unike og homogene murgårds-bebyggelse fra 1800- tallet. Utviklingen i disse områdene vil måtte ta hensyn til de antikvariske og historiske interessene som knytter seg til dem. Regjeringen ser derfor positivt på at Oslo Kommune nå utarbeider en tematisk kommuneplan for bevaring og byutvikling.

KILDER:
Lover:
Kongelig resolusjon av 31.08. 2001, hentet fra reguleringsforslaget til Plan og Bygningsetaten i Oslo
Lov om kulturminner §1 og 2, §15, §19 og 20: http://www.lovdata.no/all/tl-19780609-050-001.html#1
Plan- og bygningsloven § 25.6: http://www.lovdata.no/all/nl-19850614-077.html

Pensum:
Christensen, Arne Lie, 1995: Den norske byggeskikken, 1: ”Hva er byggeskikk?”, s 12-37
Schanche, Audhild, 1997: Synspunkter på forholdet mellom bruk og vern, 1: Kulturarv – en kilde
til verdiskapning
Dahl, Otto Christian, 2001: Etikk, empati og helhetstankegang, 1: Kulturminner; døde levninger
eller levende minner? Om kulturminnevern, makt og etikk

Andre kilder:
Blitz, hjemmeside: http://www.pluto.no/doogie/blitz/ (besøkt 15.11.06)

Byggeskikk: http://www.treveven.no/rundturer/byggeskikk/start4.html (besøkt 13.11.06)

Byantikvaren i Oslo, v/saksbehandler Siri Hoem. På telefon og tilsendt reguleringsforslag på mail.

Dagbladet: artikkel ”Pønk og Politikk”, 2004
http://www.dagbladet.no/kultur/2004/11/03/413335.html (besøkt 14.11.06)

Gamletrehus.no: http://www.husnett.no/GTH_Sveitserhus.htm (besøkt 14.11.06)

Miljolare.no: http://miljolare.no/tema/kulturminner/artikler/stilhistorie.php (besøkt 15.11.06)

Plan og Bygningsetaten i Oslo v/ saksbehandler (ingen navn)

Riksantikvaren: Veileder kulturminner og kulturmiljøer, Plan og bygningsloven http://195.159.7.12/riksantikvaren.no/Norsk/Publikasjoner/Riksantikvarens_rapporter/filestore/veilederkulturmiljo.pdf (besøkt 13.11.06)

Sundt Eilert: Om bygnings-skikken på landet i Norge, 1862,
http://www.rhd.uit.no/sundt/bind6/eilert_sundt_bd6.html (besøkt 13.11.06)


Wikipedia leksikon: http://no.wikipedia.org/wiki/Stavkirker (besøkt 14.11.06)
http://no.wikipedia.org/wiki/Bindingsverk (besøkt 15.11.06)
http://no.wikipedia.org/wiki/Byggeskikk (besøkt 14.11.06)
http://no.wikipedia.org/wiki/Blitz#Historie (besøkt 15.11.06)
Minneplakett over Edvard Munch
Knus nazismen

”Skrik”
”protester forberedes”

Feltarbeid på kulturarrangement HENRIK IBSEN

«For al den ære og hjertelighed, som på min fødselsdag, afvigte 20de Marts, i Skien er bleven mig til del, og hvorom jeg, først gennem festbestyrelsens godhedsfulde og venlige telegram og senere gennem privat brev og forskellige avisreferater har havt den glæde at modtage underretning, beder jeg herved om for samtlige vedkommende at måtte frembære min varmeste tak.»

INNLEDNING
For å besvare eksamensoppgaven i Kulturanalyse, har jeg deltatt og foretatt feltarbeid i minimum 4 timer på kulturarrangementene, ”Avdukingen av Rottejomfruen” og ”Folkefest på Venstøp”, i anledning Henrik Ibsens fødselsdag. Jeg var på forhånd ganske ukjent med Henrik Ibsen, så en del av feltarbeidet ble å sette meg inn i hans liv og verker. I feltarbeidet tok jeg for meg følgende problemstilling: På hvilken måte er det best å lære barn om kunst og kultur, og er barn blitt passivisert i forhold til kunst og kultur? Vil barn bare bli underholdt?
Jeg vil først i besvarelsen fortelle litt om bakgrunnen til Henrik Ibsen. Videre beskriver jeg arrangementet rundt avdukingen av skulpturen Rottejomfruen, og folkefesten på Venstøp.
I drøftingsdelen ser jeg på min problemstilling og betydningen Ibsen har for Skien og kritikken Prosjekt Rottejomfruen har fått, og sammenligner dette arrangementet med folkefesten på Venstøp. Under overskriften Metode forklarer jeg hvilken strategi/fremgangsmåte jeg valgte for feltrapporten for å komme frem en konklusjon, som kommer etterpå.

BAKGRUNN
Henrik Ibsen (1828 -1906) er født og oppvokst på Venstøp i Skien. Han er regnet for å være en av verdens største dramatikere og har gitt ut en rekke kjente historiske dramaer og samfunnsdramaer. Et dukkehjem, Gjengangere, En folkefiende, Vildanden og Hedda Gabler, er kanskje de mest kjente i tillegg til Peer Gynt og Brand. Siden det er 100 år siden Henrik Ibsen døde i år, markeres dette stort her i Norge gjennom det som er blitt kalt Ibsenåret 2006. Hans fødselsdag 20. mars er et kulturelt arrangement som blir markert hvert år. På hans fødselsdag deles Ibsenprisen ut i Skien, til en norsk dramatiker, som siste kalenderår har fått oppført et nytt verk for barn eller voksne ved et profesjonelt sceneteater. I år ble det gjort ekstra stas på Henrik Ibsen. Blant annet var det avduking av skulpturen Rottejomfruen, folkefest på hans barndomshjem Venstøp og festforestilling med utdeling av Ibsenprisen, i Ibsenhuset.

Figuren Rottejomfruen er hentet fra Henrik Ibsens stykke ”Lille Eyolf” skrevet i 1894. Lille Eyolf ble krøpling som spedbarn etter at han falt ned fra bordet, mens hans foreldre var midt i en elskovsakt. Etter denne hendelsen får foreldrene problemer seg i mellom. En gammel dame med ”rotteaktige trekk”, kommer en dag til huset når Eyolf er 9 år gammel og sier seg behjelpelig med å fjerne ”det som gnager i huset”. Hun vil lokke rottene med seg ned til vannet for å drukne dem. I sin nysgjerrighet følger Eyolf etter og drukner i vannet. (historien fortsetter…) (http://www.ibsen.net Besøkt 22.03. 2006) Selve modellen Rottejomfruen er sannsynligvis hentet fra hans faster Plough, som bodde i andre enden av loftet han selv bodde på, på Venstøp i Skien.
Støpeskien står bak prosjektet og er ledet av Helle Riis. De hadde som mål å få laget en stor skulptur som var både figurativ og non-figurativ og som appellerte til barns sanser. Meningen bak prosjektet, som startet for tre år siden, var også å engasjere barna selv i arbeidet tematisk, ved å la skolebarn i Skien lage porselensøynene som er festet på kroppen til skulpturen Rottejomfruen. På den måten skulle barna få et godt forhold til, og bli kjent med figuren og stykket ”Lille Eyolf”.

Skulpturen Rottejomfruen er laget av billedkunstner Marit Benthe Norheim. Skulpturen er en 7 meter høy damekropp i betong. Et rottehode stikker ut fra midjen. Skulpturen har også en lang rottehale laget av gummi. Kroppen er dekket av 2000 øyne i porselen. Skulpturen er hul og inneholder en sklie som går gjennom skulpturen. I tunnelsklia hører man lyder fra lydverket "Reise mellom latter og gråt", komponert av Geir Johnson. Rundt skulpturen er det et dekke av myke plater. Dette skal hindre at barn slår seg hvis de detter ned ved klatring på skulpturen. Marit Benthe Norheim er født i Bø i 1960 og er oppvokst i Skien. Hun er utdannet ved Vestlandets Kunstakademi i Bergen og tok "Master of Arts" i skulptur på Royal Academy of Art, London, 1984-87. Kunstneren bor i Danmark og har laget et lignende prosjekt ”Fruen fra havet” i den danske Ibsenbyen, Sæby. Henrik Ibsen bodde der når han skrev dette stykket.

AVDUKINGEN AV ROTTEJOMFRUEN
Ca 3000 barn gikk ”rotteparade” fra Handelstorget i sentrum og ut til Bakkestranda hvor avduking av Rottejomfruen skulle foregå. De var på forhånd oppfordret til å kle seg ut som rotter, men det var langt mellom rottene i den lange rekken av barn og unge. På veien fra Handelstorget til Bakkestranda opplevde barna litt lett underholdning langs ruten, og de fikk litt å spise og drikke.

Det tar lang tid å samle flere tusen barn, og det var nok en utfordring for lærere å holde klassene samlet. Mange barn løp rundt og småsloss, knuffet og lekte mens man ventet på at underholdningen skulle starte. Det var satt opp en scene hvor underholdningen skulle foregå. Ved siden av sto Rottejomfruen godt pakket inn i en svær presenning. Solen var fremme, men varmet dårlig. På bakken så det ut som det var forsøkt ryddet for snø, men at enkelte steder hadde man ikke klart å få vekk helt issvuller og snøflekker. Etter hvert som plassen ble full av folk ble bakken mange steder omformet til gjørme og våt jord. Fra scenen prøvde dagens konferansier, skuespiller Jonatan Filip Johansen, å få kontakt med ungene så godt han kunne. Han kom med utrop som; ER DERE HER? HAR DERE DET BRAAA?

Jeg kan tro at det er vanskelig å få oppmerksomhet fra en folkemengde med et alderspenn fra barnehage til ungdomsskole. Det var gjort forsøk på å øve på bursdagssangen inntil alle var samlet. Jeg registrerte at særlig ungdom kom med buh-rop og viste misnøye med det de tydeligvis oppfattet som ”maset” fra scenen. Lærere gikk rundt med skilter som viste navn på klassen og kunne se lettere febrilske ut, redde for å miste kontakten med klassen sin. I tillegg til skoleelevene var det også møtt opp en del voksne tilskuere. Disse holdt seg litt mer i utkanten av den store folkemengden. Det var også et stort oppbud av journalister og mediafolk. De gikk rundt og intervjuet og filmet, tok bilder og sendte inn telefoniske rapporter til hovedkontorene sine. Jeg observerte at de ansatte i Kulturavdelingen var satt inn som parkeringsvakter og hjelpemannskap.

Det tok veldig lang tid før underholdningen fra scenen kunne starte med den ordentlige bursdagsangen til Ibsen. Programlederen fortalte om at et helikopter skulle komme for å heise av presenningen på Rottejomfruen og at barna skulle hjelpe å telle ned til at dette skulle skje. Han ba barna speide etter helikopteret som skulle komme fra Geiteryggen. Etter andre nedtellingsforsøk kom helikopteret, og avdukingen kunne skje.

Kunstneren hadde kontaktet komponisten, Geir Johnson, til å lage musikk til avdukingen. Geir Johnson skriver på hjemmesiden til prosjekt Rottejomfruen, at han med tanke på oppdraget ganske snart begynte å tenke på ”en reise mellom latter og gråt”. ”Der var det bare noe musikk som nedfelte seg på papiret, uten at jeg egentlig hadde noen bevisst vilje, det kom en hel masse toner uten tekst, for jeg hadde fått en musikalsk ide, som ikke lenger kan høres, og som derfor heller ikke trenger å avsløres”. (http://www.rottejomfruen.no/barnas_sider/musikk.htm Besøkt 30.03.2006).
4 sangere, sang fra lydverket til Geir Johnson. Lydverket kan best beskrives som en blanding av forskjellig latter og gråt, i forskjellige toneleier og volum. Ingunn Rimestad og Lone Torvik danset etter koreografi av Anne Grethe Eriksen og Leif Hernes, fra Dans Design. Else Marie Bukdahl fremførte en appell fra scenen. Hun har vært rektor ved Det Kongelige Danske Kunstakademi i København. Hun syntes kunstneren hadde lykkes i å skape en skulptur laget på barns premisser og den fantasi et barn kan ha. Skulpturen vil være med på å bygge bro mellom barn og voksnes verden, mente hun. Øynene mente hun symboliserer det å se - å bli sett. Vi skal bety like mye for hverandre og at det å bli oversett er det verste folk kan oppleve.
Kunstneren selv, Marit Benthe Norheim avsluttet arrangementet på Bakkestranda ved å takke alle som var møtt opp. – ”Dette er fantastisk! Tusen millioner takk til alle dere som har vært med på å lage øyne. Dere har forstått mer om Ibsen enn mange voksne, påpekte hun”. Skiens ordfører Rolf Erling Andersen overrakte blomster til henne til slutt.


FOLKEFEST PÅ HENRIK IBSEN MUSEUM PÅ VENSTØP
Jeg deltok også på arrangementet på Venstøp senere på kvelden. Arrangøren her var Ibsensatsingen ved Telemark Museum. Publikum gikk stille og rolig fra Venstøp Skole opp til Henrik Ibsen Museum, og på veien ble man underholdt av dramalinja ved Skien Videregående, som viste små hverdagshistorier fra Ibsens barndom. Skolebarn lyste opp veien med fakler. På Museet ble man ønsket velkommen med musikk fra Musikkforeningen Suoni. Hele plassen var opplyst av fakler, og utplasserte varmetønner ga varme. Museets venner solgte varme pølser og kaffe. Stella Polaris gjorde heftig entrè og ga oss et forrykende show. ”Stella Polaris’ festgjøgleri er en tidløs gjøgler-forestilling full av poesi, energi og varme. Tempoet er vilt og voldsomt. Musikken er heftig og medrivende. Akrobater, sjonglører, flammeblåsere, fakirer og styltedansere utfører sine kunster i en eksplosjon av farger og rytmer. For mange er et møte med Stella Polaris en opplevelse utenfor tid og grenser. Stella Polaris er farger, eksplosjon, energi, følelser og drømmer. Vi er grenseløse, helbredende, multikulturelle og spirituelle. Vår verden er full av kjærlige og ville gjøglere, av fortapte og gale originaler.
( http://www.stellpolaris.com/side.php?underside=Festgjogleriet&eierside=15 Besøkt 01.04. 2006)
Etter oppvisningen av Stella Polaris leste forfatteren Kjersti Wold utdrag fra sin biografiske roman om Ibsen. Det ble en spesiell stemning å stå så nært barndomshjemmet til Ibsen og forfatteren levende fortalte fra Ibsens unge år.

DRØFTING
Siden jeg flyttet til Skien for snart 4 år siden har jeg merket meg den store satsingen og fokuset på Henrik Ibsen. Han er avbildet på logoer til lag og foreninger. Han er profilert på hjemmesiden til kommunen og i reklamemontere i sentrum. Man blir fort kjent med Ibsenhuset, Ibsenteateret og Ibsen Venstøp. Han blir brukt i det meste av kommersiell virksomhet, virker det som. Selvfølgelig blir også andre særegenheter med Telemark profilert, slik som Telemarkskanalen og Telemark Museum, men mitt inntrykk er at Skien klarer å ”smette” inn Ibsen i de fleste sammenhenger - også i de sammenhenger vi normalt ikke venter å finne Ibsen.

I ett av Skien Kommunes formannskapsmøte i 1990 ble det vedtatt å sette ned en styringsgruppe som skal se på hvilke muligheter Skien har for en større Ibsensatsning. Målet var blant annet å rette fokuset på Skien som Ibsens fødeby, øke kunnskapen, interessen for hans liv og verker, lokalt og nasjonalt og drive aktiv formidling av ham. Siden da har Ibsensatsningen vært med i en rekke handlingsplaner for kommunen og man har fått utrettet en hel del av de målene som ble satt. Ett viktig mål har vært rettet mot barn og unge, og derav ble Støpeskien opprettet. Støpeskien skal være et nasjonalt formidlingssenter og har som mål at barn og unge skal få lære seg om, og forstå hvor viktig Henrik Ibsens liv og verker har vært for Norge. Det er Støpeskien sammen med Skien Kommune, som har hatt ansvaret for utviklingen av prosjektet Rottejomfruen

I Skien Kommune sin Kulturmelding fra 2004 – 2007 er det poengtert at: ”Ved siden av å ha som mål å satse på kulturaktiviteter for barn og unge, understreker meldingen behovet for å utvikle arbeidet omkring Skien som Ibsens fødeby”.. Handlingsplanen for Ibsensatsingen konkluderer med at Skien er forpliktet til å formidle kunnskap om Ibsens barndom og dens betydning for diktningen.

Selve avdukingen av Rottejomfruen var naturlig å legge til Ibsens fødselsdag, og det er grunn til å tro at arrangementet var en stor og kostbar satsing fra arrangøren, Støpeskien og Kulturavdelingen. I ettertid bekrefter prosjektansvarlig Helle Riis på min henvendelse til henne, at de har mottatt en del kritikk for at underholdningen på Bakkestranda var ”for spesiell” og for langtekkelig for hovedmålgruppen for arrangementet, nemlig barn. Denne kritikken er kommet i hovedsak fra lærere som var på arrangementet, i et brev til Skien Kommune.. Underholdningen besto av profesjonelle utøvere, men som ikke er spesielt kjente for å lage underholdning myntet på barn og antagelig lite kjent for menig mann. Samtidsmusikk og moderne dans er ofte ansett for å være for spesielt interesserte.

Prosjektleder Helle Riis, uttrykker i telefonsamtale med meg at hun blir provosert av en slik kritikk. Hun mener at ved å gi barn bare ”det de vil ha” blir barn kulturelt fattige. ”Barn har godt av å se annet enn det som er moderne og in. Stella Polaris er jeg så ferdig med, sa hun på telefonintervjuet og henviser til arrangementet på Venstøp som ble arrangert senere på kvelden. En del av kritikken går også på at fødselsdagsfeiringen er bygd opp i så stor grad rundt bare Rottejomfruen. I et avisinnlegg i Varden 30.mars, skrevet av forfatteren Karin Moe, står det: ”Ibsenfeiringa bygd opp omkring Rottejomfrua fører til det reine vås og er slett tenkt og heilt uinformert i forhold til forfattarskapen. Dette grepet eller overgrepet står diverre i stil med den nord-koreanske bussinga inn av skuleelevar, til pynt ved avdukinga av Nordheim sin skulptur, noko lærarane deira har protestert mot i ettertid, i brev til Skien Kommune. Nokon bør stillast til ansvar for dette pinlege jippoet, er det kreative kultur-byråkratar, ukritiske artistar eller kunstnarar på ville vegar? Karin
Moe har også en artikkel i TA 28.mars under ”Søkelys”. Der står det blant annet: ”Heile rottejomfruprosjektet har signaturen til kulturbyråkratar som vil vera kreative”. I denne artikkelen mener Karin Moe også at kunstneren ikke har gjenskapt Rottejomfruen slik Ibsens beskriver henne i stykket, og hun kaller betongskulpturen til Benthe Norheim en amasone.


Avdukingen av Rottejomfruen var i hovedsak et arrangement for barn. De inviterte var fra alderen 6 år og opp til 16 år. I tilegg til at Rottejomfruen er en skulptur, er den også et ”lekeapparat” med en innebygd sklie. En sånn sklie er det bare de minste barna som er opptatt av og som vil bruke. Over 2000 av de inviterte barna vært med på å lage øynene som er festet på kroppen til Rottejomfruen. Mange av dem var selvfølgelig spente på å finne igjen sitt ”øye” de hadde laget. Resten av publikum var nok der for Rottejomfruen som skulptur, og feiringen av fødselsdagen sin skyld.

Kritikken som er gitt, i forhold til om Rottejomfruen er gjengitt slik Ibsen beskriver henne i ”Lille Eyolf”, tror jeg barna er mindre opptatte av. Den gamle konen i stykket som ble kalt Rottejomfruen hadde heller ikke mange øyne rundt på kroppen, men jeg tror barn vil forstå og huske symbolikken i at kunstneren med dette symboliserer at det handler om å se og bli sett, og bli sett på som den man er. At Rottejomfruen er plassert ved vannet på Bakkestranda tror jeg også hjelper dem å huske at det var hun som ville fordrive og drukne det som ”gnagde i huset”. For barna vil dette kanskje bety å få bort rottene, mens for voksne blir vi påminnet om at Ibsen med dette mente også å få ”druknet” problemer, ”det som gnager oss”, i hverdagen.

Mitt spørsmål til folk på Bakkestranda var: Hvis jeg ikke ante noen ting om hvem Henrik Ibsen var, hvordan ville dere forklare meg hvem han var? Noen svarte at ”han var dikter”, ”dreiv med teater og sånn..”. Noen gikk direkte på hans utseende for å forklare han; ”han var en liten mann med stort skjegg og masse hår”, eller ”han gikk med stokk”. De aller fleste kunne si meg ett eller flere teaterstykker han har skrevet, særlig var det nevnt ”Et dukkehjem” og ”Peer Gynt”. På mitt spørsmål om det var noen som hadde sett eller lest noen av stykkene hans så var det bare èn av dem jeg snakket med som hadde gjort det. Jeg spurte også om; hvis jeg hadde vært turistsjef i Skien; burde jeg satse på å bruke Henrik Ibsen i markedsføring av byen? Det var et unisont JA fra samtlige jeg snakket med.

Når jeg snakket med barn om hva Ibsen betyr for folk i Skien, så var det mange som sa at; ”han er vår ”! Jeg tror mange Skiensfolk ser på Ibsen som sin egen. Det har jo i mange år vært en diskusjon om hvem som ”eier” Ibsen. Særlig har denne diskusjonen foregått mellom Oslo og Skien. Henrik Ibsen er født og oppvokst på Venstøp i Skien og bodde her til han var 15 år. Allikevel er det få år av hele livet hans. Det var på Venstøp mange mener at han hentet grunnlaget og inspirasjon til flere av stykkene sine, blant andre Rottejomfruen i ”Lille Eyolf”. Jeg tenker at han på mange måter kanskje blir stående som et symbol for Skien. Kanskje Skiensfolk liker å identifisere seg med tanken om at de er født i samme by som en av verdens mest kjente dramatiker.

Det er ofte voksne kulturarbeidere som lager kulturarrangementer for barn og unge. Mange kaller disse for kulturbyråkrater. De får ofte kritikk for å pådytte barn kunst og kultur, barn ikke vil ha, eller opplever som givende eller forståelig. Det er sjeldent at barna selv får bestemme hva et kulturarrangement skal bestå av. Og om de fikk bestemme ville arrangementet da bare bestå av populærmusikk og det som er in i tiden? Det er en vanskelig balansegang å vite hva barn og unge vil ha, og hva de er mottagelige for, av inntrykk fra det mangfoldige kulturlivet. I de senere år har vi sett i større grad at barn og ungdom lager underholdning for andre barn. Særlig ser vi dette i barne-tv og ungdomsprogrammer på tv. Hva barn og unge liker av kunst, kultur og underholdning, er ofte også basert på hvilken alder de har. Jeg tror ungdom er mer opptatt av å like det kameraten liker og hva som er in, mens små barn enten liker - eller liker ikke!

Jeg tror jobben Støpeskien gjør for å øke barn og unges bevissthet rundt Henrik Ibsen er viktig, for eksempel i skolen. Jeg er opptatt av at det gjøres på riktig måte slik at barn finner det interessant og givende å lære. Fotografen Morten Krogvold sier i en artikkel på internet: Mer kjøtt og blod i undervisningen Av Kristin Aasgaard: For det første, vi må ikke lære om kunst og bilder på den tradisjonelle kunsthistoriemåten. Læreren må fortelle på en levende måte. Mange kunstnere har en mer spennende historie eller bakgrunn enn en kriminalhelt. Han sier også: "Botanikk er å skjelle ut blomstene på latin", var det en som sa. Først må man se, oppleve og være glad i blomster, så kommer sulten på botanikk.
( http://www.kunstogdesign.no/form205/krogvold.html besøkt 04.04 2006) Det hjelper lite å lære om Henrik Ibsen hvis man ikke først lærer seg å bli glad i å se teater eller lese dramatikk.

Mye teori og historikk blir ofte kjedelig og man har lett for å glemme det like fort som man har lært det, særlig gjelder dette årstall og steder. Ofte glemmer man at historiske viktige personer man lærer om, også hadde et liv og en historie, utenom det de er kjent for, med livserfaringer som vi selv kan kjenne oss igjen i. Dette synes jeg for eksempel dramalinjen ved Skien Videregående Skole viste oss på en utmerket måte ved arrangementet på Venstøp. Vi fikk innblikk i hverdagen til Henrik Ibsen! Vi kunne prøve å sette oss inn i hvordan han levde og tenkte, ved å se hverdagen hans og hvilken bakgrunn han hadde, som gjorde han til den verdenskjente dramatikeren han jo ble. Hans hverdag lignet vår!

Slike hverdagsbilder tror jeg også at barn og unge lettere kan identifisere seg med og huske i fremtiden, for eksempel når man skal lære om ”rare” samtidsmusikkstykker eller ”rar” dans som bare er komponert eller koreografert av en kunstnersjel som ”tror han ser og føler”.
Jeg jobbet selv i en barnehage i 1989, hvor pedagogene var opptatt av å lære barna om forsøpling i naturen. Barna skulle lage ”kolasje” av søppel i naturen og lære seg å forstå at man ikke kastet ting i naturen. Vi kom fram til at det var bedre å lære barna å verdsette naturen først, for så lære dem at forsøpling ødelegger mulighetene til å leke der? Dette var i Oslo og vi opplevde at mange av barna ble redde og stoppet opp, når vi gikk turer og kom inn i skogkanten, på vei inn i dette store ukjente.

Folkefesten på Venstøp var i mye mindre målestokk og jeg antar at det kanskje var bare et par hundre publikummere som var møtt opp. Det hadde, ”hva jeg vil kalle”, en mye mer folkelig underholdning. Barna ble inkludert i underholdningen. Aktørene i Stella Polaris lå ved ett tilfelle helt stille på bakken, og barna ble bedt om vekke dem opp igjen ved å tenke på en spesiell av aktørene og sende dem varme gjennom tankens makt. Det var fart og spenning og veldig mange morsomme innslag. Til tross for at Stella Polaris nok kan virke skremmende i sine utkledninger, skrik og skrål kunne jeg se på barnas øyne at de var store og forundret over alt som skjedde samtidig. Dessverre var det mange som gikk etter at Stella Polaris var ferdig, Dette medførte at forfatteren Kjersti Wold fikk mye mindre oppmerksomhet, da hun leste fra sin nye biografiske roman om Ibsen. Jeg vet ikke om det var kulden og det faktum at det begynte å bli sent som gjorde at veldig mange valgte å gå hjem. Eller var det Stella Polaris som trakk folk opp til Venstøp og ikke feiringen av Ibsen?

METODE
Det sier seg selv at metode og feltmetodikk i en slik sammenheng som et feltarbeid i anledning en fødselsdagsfeiring, må nødvendigvis bli noe avgrenset. Dette fordi tiden er begrenset for observasjoner og også at folk man gjerne skulle få snakket med, for eksempel arrangørene, ved slike tilstelninger ofte er preget av stress og travelhet. Som feltarbeider er det viktig å ikke være for pågående og masende. Dessuten er metoden også nært knyttet til hvilken problemstilling man har i feltarbeidet, i mitt tilfelle var problemstillingen rettet mot barn. Jeg valgte å bruke den kvalitative metoden i feltarbeidet mitt. Under selve fødselsdagsfeiringen benyttet jeg meg av åpen og deltagende observasjon. Jeg var der som en av publikum, samtidig som jeg gikk rundt og noterte feltdagbok, om inntrykk og refleksjoner. Jeg tok en del bilder og tok opptak av noen av talene fra
scenen med en liten kombinert kamera/lydopptager. Denne brukte jeg også ved intervjuene. Spørsmålene hadde jeg klare på forhånd.

Det å intervjue barn kan være problematisk, særlig fordi du i mange tilfeller må be om tillatelse fra foreldre først. I mitt tilfelle var det vanskelig å innhente en slik tillatelse på grunn av tiden. Jeg kontaktet avisen Varden og snakket der med journalist Eirik Haugen i kulturavdelingen om hvordan reglene er, når det gjelder intervju av barn. Han sa at i de tilfellene man i intervjuer stiller med fullt navn og kanskje bilde, vil man alltid hente inn tillatelse fra foreldre, hvis intervjuobjektet er under 18 år. Han presiserer at det her også blir snakk om hva temaet for intervjuet er. Hvis det for eksempel er snakk om private, følsomme temaer, er man nøye også med å skjule identitet ved å ikke nevne navn, eksakt alder eller andre kjennetegn, som navn på skole eller bosted. Han sa også at i såkalte ”koseintervjuer” hvor temaet er hyggelig og ikke knyttet til problematikk eller sterke meninger, har ikke Varden problemer med å foreta lette intervjuer av barn, uten å innhente tillatelse fra foreldre. Eirik Haugen mente det var uproblematisk å gjengi intervjuer av barn under 18 år i en feltrapport/eksamensoppgave som i mitt tilfelle, når jeg ikke oppgir navn eller bruker bilde. Jeg intervjuet 16 barn i alderen 13 – 15 år. Noen intervjuet jeg individuelt og andre intervjuet jeg i gruppe på to og tre. Det kan være stor forskjell på å intervjue enslige barn, og grupper av barn. Står du alene med et barn og stiller spørsmål, vil man nok som regel få svar som stemmer omtrent med det barnet tenker. Står du derimot og intervjuer en gruppe med barn så vil det veldig ofte hende at det blir fjaseri og useriøse svar. Jeg følte i denne sammenhengen at jeg fikk ærlige svar og intervjuene ga meg et bilde av hva de tenkte om arrangementet. Intervju med arrangøren valgte jeg å ta i ettertid av selve fødselsdagen og det skjedde på telefon.

Forhåndskunnskap man sitter inne med om Ibsen blir viktig i en slik feltrapport. I mitt tilfelle var nok forhåndskunnskapen heller dårlig. En stor del av denne forskningen i denne feltrapporten gikk med til å tillære meg en del om Henrik Ibsen, barndomshjemmet Venstøp, Prosjekt Rottejomfruen og stykket ”Lille Eyolf”. Jeg brukte skriftlige kilder som brosjyrer som er gitt ut i anledning jubileet, og hjemmesider på internet som omhandler Henrik Ibsen og Ibsenåret. Lokal TV(NRK og TV Norge), avisene Telemark Arbeiderblad og Varden hadde store reportasjer i samband med feiringen av fødselsdagen. En del kunnskap tilegnet jeg meg også gjennom min utplassering ved Kulturavdelingen i fjor høst og samtaler jeg da hadde med prosjektleder for Støpeskien, Helle Riis. Jeg har en del notater som jeg har brukt fra den tiden, samt Kulturmeldingen Skien for 2004 - 2007.

KONKLUSJON
Det er veien man går; måten man får barn og unge til å like kunst og kultur på, mange med meg, er opptatt av. I dag blir barn og unge altfor ofte passive tilskuere og får ikke brukt sin kreativitet og lekelyst. De blir ofte satt i en stol og underholdt. Sikkert i beste mening og med gode formål, men jeg er redd at det i mange tilfeller gjør barn passive og initiativløse. Ofte blir særlig foreldre kritisert for å være for slepphendte med hva barna får se av tv-underholdning, internet, tv-spill og dvd. Noen går så langt å kalle det for ”den nye barnevakten”.
Jeg opplever at barn og unge i forkant av Ibsens fødselsdag og Ibsenåret har fått være med i en kreativ læringsprosess. I løpet av de tre årene av det som er blitt kalt Prosjekt Rottejomfruen, har barna hele tiden vært involvert og deltagende i prosessen. Skolene ble besøkt av kunstneren hvor hun har fortalt om sitt forhold til skulpturen og hennes tanker om stykket ”Lille Eyolf”. Lærere ved skolene har fått tilbud om verksted til formidling av Ibsen og dette aktuelle stykket. Barna har også fått tilbud om teateroppvisninger og eget aktivitetsprogram for småskolen, med Ibsen som tema. Gjennom mine intervjuer med barna, bekreftet de at de hadde lært mye om Henrik Ibsen både gjennom skolen og prosjektet.

Min forskning rundt begge arrangementene har vist at Henrik Ibsens liv og verker engasjerer folk her i Skien. Jeg opplever at Ibsensatsingen gir resultater i form av sterke engasjementer. Det er mange måter å forstå kunst og kultur på. Mange har en mening om Henrik Ibsen og hvordan han skal tolkes. Det de fleste er enige om er allikevel at hans dramastykker er aktuelle også i dag. Han har en arv etter seg som er viktig å bevare og føre videre. Han er en del av historien. Historie er viktig for identitetsfølelse og det å høre til. Derfor er det også så viktig at barn lærer om Henrik Ibsen. Henrik Ibsen er et kulturbegrep og en institusjon innenfor dramatikken. Han er sjelden, og få har i ettertid klart å skrive dramatikk slik som han. Derfor er han som person også et kulturelt fenomen.

Begge arrangementene kjennetegnes som kulturarrangementer fordi Støpeskien og Ibsensatsingen ved Telemark Museum som arrangører, inviterer til et arrangement fr., ordning, tilstelning, forberedende tiltak.( http://www.caplex.no, besøkt 05.04. 2006), for å feire Henrik Ibsens fødselsdag. Ibsens fødselsdag blir her å betrakte som en klassisk betydning av kultur.
I Wikipedia internet-leksikon, står det som en del av definisjonen på det samfunnsvitenskapelige, kulturrelative eller beskrivende kulturbegrep (besøkt 05.04. 2006) at: Kultur er det fellesskap av idéer, verdier og normer som et samfunn, dvs. en gruppe mennesker, har og som de forsøker å føre videre til den kommende generasjon. Arrangørene har som mål å formidle hans liv og verker til barn og unge. Henrik Ibsen er viktig fordi han er en av verdens største dramatikere og hans diktergjerning har vært berømt og blitt hyllet fra han levde, og er aktuell også i dag. Hans dramaer leses, oversettes og spilles over hele verden, selv 100 år etter hans død. Nettopp det at vi 100 år etter hans død feirer hans fødselsdag, og gjentar det år etter år, viser hvor betydningsfull han er og derfor karakteriserer jeg arrangementer rundt hans fødselsdag som et kulturelt fenomen.






LITTERATURLISTE

Aasgård, Kristin; Forum nr 2. 2005: Mer kjøtt og blod i undervisningen.
http://www.kunstogdesign.no/form205/krogvold.html

Feltarbeid ved arrangementene Avduking Rottejomfruen og folkefest Venstøp 20. mars 2006

http://www.ibsen.net/index.gan?id=123
http://www.rottejomfruen.no/barnas_sider/musikk.htm
http://www.rottejomfruen.no/index.html
http://www.rottejomfruen.no/info/info13.html
http://www.rottejomfruen.no/presentasjon/norheim.html
http://www.rottejomfruen.no/presentasjon/prosjektet.html
http://www.rottejomfruen.no/presentasjon/rottejomfruen.html
http://www.rottejomfruen.no/presentasjon/stopeskien.html
http://www.rottejomfruen.no/tekster/ibsen.html
http://www.skien.kommune.no
http://www.skien.kommune.no/ITF-
http://www.stella-polaris.com/side.php?underside=Festgjogleriet&eierside=15

http://www.telemark.museum.no/museum/frameset.asp?gid=4344
SKI/add/KnGWebsider.nsf/.XAppWPLookupNewsByUniversalID/AF543D1931D6BFF7C1256B280043F15B

Moe, Karin; Søkelys i TA 28.03. 2006: Ibsen og Rottejomfrua
Moe, Karin: Leserens mening i Varden 30.03. 2006: Vås om Ibsen

Kulturmeldingen Skien 2004 – 2007

Notater og intervjumateriale fra min utplassering hos Kulturavdelingen i Skien
Pensumsbøker i Kulturanalyse 1 og undervisningsnotater

Frivillige organisasjoner og påvirkning fra det generelle samfunnsliv inn i det frivillige organisasjonslivet?

Definisjon på ”frivillig organisasjon”

Noen definisjoner på frivillig organisasjon:
· frivillig av egen vilje, selvvalgt, godvillig, valgfri f- mekling / adv: gjøre noe f- / f- innsats / f-e fag / f-e gaver / det er en f- sak / subst: f-e folk som melder seg til tjeneste av egen vilje, f eks i krig
· organisasjo'n m1 (fra fr, se *organisere)
1 forening, sammenslutning Norge har mange politiske o-er / o-ene i arbeidslivet
2 oppbygning, innretning samfunnets o-
( fra bokmålsordboka)

· Frivillige organisasjoner kan klassifiseres som organisasjonene i sivil sektor, til forskjell fra organisasjonene som springer ut av markedet og stat/kommunesektor, det vil si næringsorganisasjoner, yrkes- og fagforeningsorganisasjoner samt partiorganisasjoner (Statskonsult, notat 2001:5).

· I denne meldingen er frivillige organisasjoner definert som medlemsbaserte sammenslutninger med et allmennyttig siktemål, en demokratisk styringsstruktur og et nasjonalt ledd som binder sammen lokale enheter. Innenfor meldingen faller også stiftelser med allmennyttig formål og økonomisk samvirke som ikke har fortjeneste som hovedformål. Også trossamfunn og livssynsorganisasjoner er tatt med (St.meld 27, 1996.97:2.1)
Frivillige organsasjoner er vanskelig å definere fordi det ikke finnes et unisont begrep for disse sammenslutningene. Som vi ser over har vi hentet tre forskjellige definisjoner fra tre forskjellige kilder. De tre kildene har definert frivillige organisasjoner hovedsaklig med bakgrunn i formål, og all den tid formålene er til de grader forskjellig ser vi at definisjonene også blir det. I tillegg fant vi en juridisk definisjon:
En forening (økonomisk og ikke økonomisk eller ideelle) er selveiende, har medlemmer (medlskap og kontingent) med rettigheter og plikter, eventuelt valgt styre/ledelse og vedtekter. (Statskonsult, notat 2001:5)

Det er imidlertid noen dyptgripende fellesnevnere i disse definisjonene. Definisjonene sier noe om hvem de frivillige organisasjonene er, hva de driver med og baserer sitt virke på, hvor de er plassert i en samfunnsmessig kontekst og hvordan de drives og er bygd opp. Begrepet frivillig innsats er en fellesbetegnelse for alle typer bidrag som blir gitt av fri vilje.
Denne frivilligheten kommer andre mennesker til gode.

Begrepet organisasjon kan forklares som et kollektiv, bygget opp for å fremme ett eller flere formål eller sett av verdier. Videre har en organisasjon formaliserte regler og autoritetsrelasjoner og er basert på en arbeidsdeling mellom et visst antall medlemmer som enten er aktive eller passive – og som er begrenset. Vi kan si at det er medlemmene som eier de frivillige organisasjonene. Også medlemskap kan være en form for frivillig bidrag. Medlemskontingent er i de fleste tilfeller en nødvendig inngangsbillett.

Av frivillige bidrag kan man skille mellom det ubetalte frivillige arbeidet, og passivt eller aktiv medlemskap. Aktivt medlemskap er gjennom deltakelse og/eller pengebidrag, passivt medlemskap er gjennom kontingent betaling. Det økonomiske bidraget til frivillige organisasjoner kan være pengegaver, bidrag gjennom pengespill, naturalytelser eller bevisste kjøp av varer og tjenester for å støtte stiftelser eller lag og foreninger. Frivillige organisasjoner i Norge er i varierende grad finansiert av offentlige midler. Frivillige organisasjoner har vært og er fortsatt sentrale bidragsytere til mangfold, livskvalitet, kultur, politikk og demokratiske holdninger.

Ulike former for organisert frivillighet er veldig sentralt for at et samfunn skal fungere og er et alternativ til, eller som et supplement til det offentlige og det private. De siste årene har man vektlagt organisasjonenes evne til å generere sosial kapital. Frivillig arbeid i en organisasjon kan gi personlig engasjement, en mer aktiv fritid i fellesskap med andre som har samme mål og interesser som deg selv. Det eksisterer en positiv sammenheng mellom innsats og tilhørighetsfølelse.

Vår definisjon av frivillig organisasjon blir derfor:
En frivillig organisasjon er en sammenslutning av individer som av fri vilje bidrar til, deltar eller jobber sammen under en felles formålsparagraf eller mot et felles mål. Frivillige organisasjoner har ikke fortjeneste som hovedformål. Hovedregelen er at medlemmene ikke mottar økonomiske godtgjørelser for sin innsats. Organisasjonene har en ledelse eller et styre, og disse er valgt av medlemmene. En frivillig organisasjon er autonom og tilhører sivil sektor.





Oppgave b
Kjennetegn på de frivillige organisasjonene i dagens Norge

Det har vært store endringer i det frivillige organisasjonslivet i Norge siden dets opprinnelse. Rester av fundamentene som ble lagt da står fortsatt, men brukes på en annen måte. De fleste organisasjoner har fortsatt oppbygging som den hierarkiske, demokratiske organisasjonsmodellen. Men flere og flere organisasjoner bryter med denne linjen, og bruker andre måter å velge ut sin ledelse på. Den lokale forankringen er heller ikke like sterk nå som den var tidligere (Selle 2002:191). Frivillig innsats er en av arenaene som vedlikeholder og utvikler demokratiet. Både passive og aktive medlemskap er med på å styrke integrasjonen på samfunnsnivå. Å være medlem i en organisasjon, passivt eller aktivt, kan ha stor betydning for enkeltindividet. Det gir en tilknytning til større formål, og det er for mange en måte, i dagens organisasjonssamfunn å utøve påvirkning på.

I dag er organisasjonene mye mer differensierte og spesialiserte. Aktivitetene begrenses ofte til et stadig smalere saksområde og inngår i mindre grad i en helhet. For eksempel er helseorganisasjonene inndelt i diagnoser (kreftforeningen) eller i idrettsorganisasjoner hvor det er inndelt i idrettsgrener (Norges skøyteforbund).

Den økende sentraliseringen har gjort det lettere med samarbeid over avstander, og har dermed økt mulighetene for samarbeid på tvers av bygd og by. Hovedkontorene blir gjerne lagt til byene. Sentraliseringer har videre ført til at organisasjonene gjerne tar i bruk lønnsarbeidere og profesjonelle i organisasjonssamfunnet.

Definisjonen på fritid er, i følge fritidssosiologer den tid vi disponerer til fritt valg av aktiviteter, etter at arbeid, søvn og andre nødvendige aktiviteter som spising, personlig hygiene, husstell og barnepass er trukket fra (Mangset 1992:55). Fritiden er viktig for vår sosiale funksjon. I dag regnes det at vi har ca 6 timer fritid hver dag.

Folk har i økende grad et bevisst forhold til sin fritid og den oppfattes som viktigere fordi det er i den vi skal samle krefter til en stadig mer krevende arbeidssituasjon. Dette gjør også at den oppfattes å ha egenverdi. Medlemsmassen i organisasjonene er i svært stor grad dynamisk, noe som gjør den mindre lojal, man bytter oftere organisasjon. Utvalget av fritidssysler er stort og nedslagsfeltet for den enkelte organisasjon blir mer og mer spesialisert. Det er vanlig å ”shoppe” opplevelser, og den organisasjon som kan tilby best utbytte av tiden, men minst mulig egeninnsats og forpliktelser kan lett bli ”vinneren” i medlemsrekruttering.
Denne økte konkurransen fører til at det i økende grad er viktig for organisasjonene å være dynamisk, de må tilpasse seg samfunnsutviklingen rundt seg. I nyere tid er vi aktive i en organisasjon mer for å dekke egne behov enn å hjelpe andres behov. Vi deltar i frivillig arbeid med et ønske om å realisere oss selv og har dermed ikke et like uegennyttig motiv som tidligere. Derfor har blant annet idretts, kultur og hobbyforeninger blitt større.

Det er i dag allment kjent at mange frivillige organisasjoner i stor grad sliter med å rekruttere personer til ubetalte lederverv og ansvarsstillinger. Det fører også til at det er stadig vanskeligere å motivere for frivillig inntektsskapende virksomhet. Rekutteringsproblemene er en mulig delårsak til den gradvise hybridiseringen der ledelse og etter hvert også inntektsgivende tiltak skilles ut og overføres til lønnet personell. ”Folk lever med andre ord i økende grad av å arbeide i frivillige organisasjoner” (Selle 2002:190). Likevel ser vi at størstedelen av befolkningen er medlem av en eller annen frivillig organisasjon, litt under eller litt over 80 %, avhengig av hvordan en definerer "frivillig organisasjon". (Mangset 1992:71)

Vi har i dag et bredt spekter og differensiert organisasjonsliv i Norge. De ulike kategoriene organisasjonene er inndelt i dag er:
- Humanitære og sosiale organisasjoner
- Kvinneorganisasjoner og kvinneforeninger
- Idrettsorganisasjoner og idrettslag
- Kulturorganisasjoner, kulturvernorganisasjoner og natur/frilufts/miljøvernorganisasjoner
- Hobbyforeninger
- Religiøse organisasjoner og livssynsorganisasjoner
- Internasjonalt orienterte organisasjoner og menneskerettighets- og solidaritetsorganisasjoner
- Velforeninger, grendelag, nærmiljøorganisasjoner og borettslag
- Spontane aksjonsgrupper, ad hoc-bevegelser
- Andre organisasjoner og lag
(St.meld 27 1996-97:3.4)

Deltagelsen i frivillige organisasjoner i dag er mer egenorganisert. Vi melder oss inn i organisasjoner som interesserer oss selv, interesseorganisasjoner. Organisasjonene er spesialiserte og i stedet for store organisasjoner som omhandler helse melder vi oss nå inn i kreftforeninger, eller hjerte og lungeforeninger og lignende, enten fordi vi har sykdommen selv eller fordi noen nær oss har den og vi derfor vil støtte arbeidet for den organisasjonen. I disse sammenhenger deltar vi gjerne aktivt eller også passivt som støttemedlemmer.

Forskning har vist at deltakelse i det frivillige organisasjonslivet blant folk har gått ned de ti siste åra. Men fremdeles er mer enn halvparten av befolkningen deltakere innen idrettslag gruppe eller forening, hvorav idrett helt klart står som en favoritt. Særlig blant ungdom merkes en større konkurranse om de forskjellige fritidssyslene. Det er helt klart at egenorganiserte ting som tv, data og kommersielle tilbydere konkurrerer om brukerne. Unge i dag står også mye friere til å velge hva de vil bruke fritiden til uten påvirkning fra foreldrene. De tradisjonelle organisasjonene har mistet mye av oppslutningen fra barn og unge til fordel for organisasjoner knyttet til populæraktiviteter. Organisasjonsarbeid for unge er viktig og er med på å legge forhold til rette for sin egen fysiske kulturelle og sosiale utfoldelse, i motsetning til hva de opplever på skolen og i kommersielle fritidsaktiviteter.

Situasjonen i dag kjennetegnes ved at organisasjonene kobles nærmere til markedet, flere oppgaver gjøres for det offentlige, og det er en sterkere profesjonalisering og økt bruk av betalt arbeidskraft. Mange tiltak ligger i en gråsone mellom offentlig og frivillig sektor og mellom markedet og frivillig sektor. Det er også slik i dag at frivillig organisasjon og frivillig arbeid ikke lenger er to sider av samme sak.

I januar 2005 fikk vi for første gang i Norsk regjering en egen Frivillighetsminister. Hensikten med dette er å øke oppmerksomheten og betydningen av frivillig innsats. Regjeringen ønsker å stimulere til økt frivillig innsats. Ved å redusere ordninger som medfører tungvint byråkrati kan organisasjoner lettere arbeide med organisasjonens formål. Staten har lagt til rette for det frivillige livet i Norge. Forvaltningen har en oppgave med å legge til rette for frivillig arbeid. Forvaltningen gjennom frivillighetssentralene og organisasjonene gjennom medlemmer. For å stimulere til frivillig arbeid har regjeringen lagd systemer som både gjør det lettere å donere penger til frivillige foreninger og organisasjoner og ved å gi organisasjonene tilskudd og andre gunstige ordninger. Nettportalen www.frivillig.no er opprettet av kultur- og kirkedepartementet med informasjon om frivillighetsområdet. Hensikten er å synliggjøre omfanget og betydningen av den frivillige innsatsen i Norge.

Oppgave c
Drøfting; påvirkning fra det generelle samfunnsliv inn i det frivillige organisasjonslivet?

Vi har valgt å se på det generelle samfunnslivets gjenspeilinger i organisasjonslivet i to deler; før og etter 1960. Vi mener at vi ser et klart skille innen både frivillige sammenslutninger og samfunnet generelt, og i denne drøftingen vil vi forsøke å ta for oss disse endringene. Vi vil dra paralleller mellom samfunnslivet generelt og det frivillige organisasjonslivet for å bevise gjenspeilingen som foregår mellom disse to sektorene i det norske samfunnet.

Vi begynner på 1800- tallet. På denne tiden var liberalismen rådende. I samfunnet generelt var det et fritt marked, og staten holdt seg utenfor alt bortsett fra vern om liv og eiendom. Det var på denne tiden den første virkelig store frivillige organisasjonen vokste opp i Norge, nemlig avholdsbevegelsen. Når vi ser på hvordan ting utviklet seg i samfunnet, mener vi at vi ser klare tegn til at en stor forandring måtte til. Det ble innført en svært liberal alkoholpolitikk, noe som resulterte i en enorm økning i alkoholkonsumet pr. innbygger. Dette førte til mye elendighet i alle samfunnslag. Vi mener avholdsbevegelsen rett og slett sprang ut ifra statens ansvarsfraskrivelse på området. Den nye bevegelsen ble en folkebevegelse, og det ble knyttet nære forbindelser mellom avholdsbevegelsen, den organiserte arbeiderbevegelsen og de lavkirkelige lekmannsorganisasjonene som vokste fram i den samme perioden.

I 1919, da avholdsbevegelsen var på høyden av sin makt, ble det oppgitt et medlemstall på hele 257 000 av en befolkning på 2,6 millioner. Medlemmene i foreningen måtte på ingen måte oppholde seg sammen med en drikkfeldig. Vi mener vi ser en gjenspeiling i samfunnet generelt når man tenker på klasseforholdene i samfunnet og forholdet mellom disse. Befolkningen sosialiserte seg ikke på tvers av klassene, dermed var klasseskillene veldig tydelige. Denne intoleransen for hverandre gjenspeiler seg i skillet mellom de som var med i avholdsforbundet og de som var uenige og ble stående utenfor.

Allerede i 1840-årene så man tilløp til frivillige organisasjoner i Norge. De første landsomfattende organisasjonene hadde sine røtter i misjons-, avholds-, og arbeiderbevegelsen samt i kulturminnevern og friluftsliv. Organisasjonene var uavhengig av staten, og baserte seg på medlemsbidrag og innsamling av midler. Medlemmene var med på bakgrunn av et personlig, moralsk engasjement. Det ble drevet aktivt lokalt foreningsarbeid, og det var liten grad av formalisering. Vi trekker paralleller mellom dette og styresettet som ble ført. Liberalismen førte til lite statlig støtte til de frivillige organisasjonene, og vi tenker at med det ble det heller ikke stilt noen formelle krav til hver enkelt organisasjon. Det var først helt på slutten av 1800-tallet at staten begynte å støtte enkeltorganisasjoner ”hvis aktiviteter ble sett på som spesielt samfunnsnyttige” (KKD – St.mld. 27,1996-97:3.2). I 1911 etablerte staten enkelte nasjonale, økonomiske rammebetingelser for de allmennyttige organisasjonene. En ny skattelov fritok organisasjoner som ”ikke har erverv til formål” (Ibid) fra å betale formues- og inntektsskatt. Vi mener denne reaksjonen fra staten kom fordi de så samfunnets behov for det frivillige organisasjonslivet. Allerede nå ser vi at organisasjonene speiler samfunnet og utspiller sin rolle ut fra et samfunnsbehov.

Rundt århundreskiftet ble det en sterk vekst av frivillige organisasjoner med humanitær eller sosialpolitisk bakgrunn. Kvinnenes økte politiske interesse og engasjement på slutten av 1800- tallet førte til dannelsen av Norske kvinners sanitetsforening, en organisasjon som ble sentral innenfor helse- og sosialsektoren. Organisasjonen utdannet sykepleiere, og spredte informasjon om tuberkulose og andre folkesykdommer. Vi ser oppstarten av blant annet denne organisasjonen som løsning på et kunnskapsbehov i samfunnet. Folk hadde liten eller ingen kunnskaper om helse generelt og sanitetsforeningene drev både opplysningsarbeid og ivaretok humanitære oppgaver. Av dette arbeidet ser vi direkte resultater i samfunnet på de norske helseforholdene som ble betydelig bedret, og både døds- og fødselstallene sank betraktelig (Libæk og Syvertsen, 19xx:121). Selv om man ser at kvinnene på denne tiden kommer mer på banen, er det likevel fortsatt slik at de jobber under forhold som er knyttet til den tradisjonelle kvinnerollen både når det gjelder innhold og arbeidsformer innenfor organisasjonen.

I mellomkrigstiden blomstret de frivillige organisasjonene virkelig opp. Vi mener dette kan sees i sammenheng med liberalismen, som gjorde at de svakeste i samfunnet falt utenfor. Norge var i krisetider, noe som gjorde at også kvinnene måtte ut i arbeidslivet. De mange sanitetsforeningene som oppstod drev barnehager for de minstebarna som hadde begge foreldre i arbeid (Ibid). Organisasjonene vokste i omfang, samtidig som aktivitetsnivået blant medlemmene var høyt. På denne tiden var det også sterk vekst i sammenslutninger som sprang ut fra arbeiderbevegelsen. Vi trekker paralleller mellom dette og den store massearbeidsledigheten som regjerte i mellomkrigstiden. Så mange som 150`000 kan ha vært arbeidsledig i 1933, noe LO har ført statistikk over (Ibid). Konsekvensene av det og være arbeidsledig var også mye mer alvorlig da enn nå, da støtteordningene og velferdsstaten var betraktelig dårligere utbygd. Vi tror dette gjør det naturlig for utsatte grupper å søke sammen om felles interesser.

Under annen verdenskrig ble aviser og radio forbudt. En del av det aktive organisasjonslivet lå brakk, mens mange fortsatte i det skjulte. Dette mener vi gjenspeiler seg i måten man levde på ellers i samfunnet også. Etter bestemmelser fra NS fikk nordmenn ikke lov å oppholde seg sammen i store grupper. En kan tenke seg at denne sensuren og forbudet gjorde hemmeligholdet viktig og stort, og at de frivillige organisasjonene som var aktive var med på holde nordmenn sammen om frihetsdrømmen.

I de frivillige organisasjonene ble det lagt stor vekt på holdningsskapende arbeid og praktisk innsats. Noen av de landsomfattende organisasjonene hadde flere tusen lokallag, og mesteparten av det organisatoriske arbeidet ble gjort av medlemmene selv. Det som sto i høysetet for medlemmene var lagånden og fellesskapet rundt sammenslutningene. Dette mener vi gjenspeiler seg i det norske samfunnet generelt i etterkrigstiden. Folket stod sammen om kongemakt og fedreland, samtidig som massearbeidsledigheten forsvant og klassemotsetningene ble svekket. Organisasjonslivet endrer seg som en direkte årsak av samfunnsendringene som kom med krigen og i etterkrigstida. Det nasjonale samholdet er svært sterkt og organisasjonene blir et knutepunkt i dette samholdet.

Det moderne velferdssamfunnet vokste frem etter en lang periode med politisk stabilitet i etterkrigsårene frem til slutten av 60- tallet, og førte med seg grunnleggende endringer i forholdet mellom organisasjonene og staten. Grunnen til dette var hovedsakelig en sterk utvidelse av det offentlige ansvarsfeltet. Der de frivillige organisasjonene til nå hadde vært enerådende, økte nå det offentlige engasjementet. Dette gjaldt kulturfeltet, helse og miljø, barn og unge og idrettsfeltet. Men til tross for dette har antall frivillige organisasjoner vært økende også i etterkrigstiden og frem til i dag. Landsomfattende organisasjoner økte så mye som ca 120 % fra 1945- 1985 (Ibid). Når vi ser dette i sammenheng, ser vi at engasjement og oppblomstring gjenspeiler seg i både offentlig og frivillig sektor. Vi kan si de nærer av hverandre gir hverandre en positiv effekt.

Statens økende ansvar for befolkningens velferd førte også til at en del nye, såkalte interesseorganisasjoner oppstod. Disse var organisasjoner som forsøkte å synliggjøre tidligere ”usynlige” i samfunnet, som for eksempel Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon. Disse organisasjonenes hovednevner er ofte at de jobber for å øke en allmenn forståelse av medlemmene, og pårørendes hverdag. De skal også påskynde det offentlige engasjementet på de forskjellige sammenslutningenes felt. Dette kommer til syne gjennom deres agenda som ofte er rettet mot den offentlige politikkutformingen (jkdaslkngjo,90884:8778)

Fra 1960 og fram til i dag har det skjedd store forandringer i samfunnet generelt og i det frivillige organisasjonslivet. Organisasjonsforskeren Per Selle deler organisasjonsendringene i den nyere tid inn i to steg og mener at de kan kategoriseres slik; 1960-1990: Grunnleggende endringer i forholdet mellom arbeid og fritid gjenspeiler seg i organisasjonssamfunnet, og 1990-åra: Profesjonalisering og brudd med den demokratiske organisasjonsmodellen (Selle 2002).

Blant alle endringene som skjedde fra 1960- 2000 i samfunnet har vi valgt å forholde oss til noen enkelte endringer. Vi mener at de utvalgte endringene gir en god beskrivelse av de store omveltningene samfunnet har vært igjennom, og vi vil relatere disse til endringene i organisasjonslivet.

I 60 åra seiler staten Norge i medvind. Det er en jevn økning av bruttonasjonalprodukt og en dobling av det private forbruk. Det offentlige forbruket tredobles og folketrygden ble endelig i 1966. Velferdsstaten utbygges. Samtiden snakker om overflods- og forbrukersamfunnet (Furre 1996:295). Ut over på 70 tallet differensieres landsbygda gradvis. Kvinnerollen endres og kvinnene går i økende grad ut i jobb. Fritidssamfunnet vokser fram med bakgrunn i grunnleggende endringer i forholdet mellom arbeid og fritid (Selle 2002:183). Samfunnet generelt går gjennom en profesjonalisering og en sentralisering, til dels urbanisering. I 70 åra er det også en sterk framvekst av miljø, ressurs og naturvernsorganisasjoner og det utvidede kulturbegrepet innføres. På 80-tallet er det tertiær sektor som dominerer, og markedsøkonomi og markedsføring er begreper som vokser seg inn i samfunnet. Media og globalisering er også viktige temaer i forhold til samfunnsendringen i denne tiden. På 90-tallet opprettes det frivillighetssentraler og heldagsskolen innføres. Det er stor økning i kontraktskultur mellom det offentlige og det frivillige. Det offentlige legger også mye til rette for frivillig arbeid og frivillige organisasjoner.

Fra 1960 ser vi et nytt organisasjonssamfunn i vekst. Folkebevegelsen har endret karakter ved å ha en økende spesialisering og profesjonalisering samtidig som de har sterkere forhandlende bånd til det offentlige. De gamle tradisjonelle organisasjonene sliter tungt både med formål, rekruttering og politisk påvirkningskraft. Mange av de tradisjonelle organisasjonene endrer derfor etter hvert form eller nedlegges på sikt. Organisasjonene spesialiserer seg i større grad og vi får et tettere og mer differensiert organisasjonssamfunn, eks idrettslag splittes i turn, fortball, håndball osv. Ut av paraplyorganisasjonene springer det nye grener som tidlig får stor grad av autonomi. Kvinner og barn blir i økende grad aktive deltakere i organisasjonslivet. Rundt 1980 har sammensetningene i organisasjonssamfunnet endret seg markant siden 1960. Selle sier vi ser retningen mot et kvalitativt annet organisasjonssamfunn (Selle 2002:184). Den hierarkiske og demokratiske organisasjonsmodellen er fortsatt dominerende rundt 1980, med unntak spesielt i miljøvernorganisasjoner og kvinnebevegelser, som har en sterk sentralisering med liten grad av eller ingen lokal forankring. Utviklingen i organisasjonene med tendenser til profesjonalisering, sentralisering og egenorganisering fortsetter. Nye idèbevegelser får sterk politisk påvirkningskraft uten stor og tradisjonell tyngde i medlemskap. På 90-tallet endrer organisasjonsstrukturen seg. Avvikene fra den hierarkiske modellen blir mer en regel enn en trend. Fortsatt økt profesjonalisering. Organisasjonsdifferensieringen flater ut og hybridorganisasjonene vokser frem.

Ved å dra paralleller fra samfunnslivet inn i organisasjonslivet mener vi at de speiler hverandre. Utviklingen i organisasjonene skjer i stor grad med bakgrunn i generelle samfunnsendringer, samtidig som endringer i organisasjonene også påvirker det generelle samfunnslivet. Dette blir, etter vår mening en naturlig konsekvens av hverandre.

Folkebevegelsene endrer karakter og differensieres samtidig som landsbygda differensieres. Utløp for denne differensieringen og veksten i organisasjonene grunner blant annet, etter vårt syn, i at kvinner og barn blir deltakende i organisasjonssamfunnet. Fritidssamfunnet er i vekst. Folk får mer fritid. Forskjellen mellom arbeid og fritid er økende samtidig som offentligheten i større grad organiserer folks fritid. Folks fritid forandrer seg og organisasjonene tilpasser seg. På midten av 70-tallet innføres det utvidede kulturbegrepet og den nye kulturpolitikken som innebærer at begrepet kultur ikke bare er ”finkultur”, men også skal favne om idrett, organisert folkelig aktivitet og de frivillige organisasjonene enten de holdt på med politikk, ideelle formål, kroppskultur, hobby eller livssyn. Dermed ble det frivillige organisasjonslivet inkludert i politikkens satsingsområder i den nye kulturpolitikken. Dette er etter vår mening også en medvirkende årsak til differensieringen og profesjonaliseringen i organisasjonene. Samtidig la samfunnet til rette for organisasjonene og de blomstret. Holdningen i samfunnet var god og var en mulig bidragsyter til at medlemmene brukte organisasjonene mer aktivt, eller til at de valgte å organisere sin fritid. Med bakgrunn i organisering av fritid gikk mange organisasjoner utradisjonelle veier og forløperen som paraplyorganisasjon var Norges idrettsforbund (NiF). NiF tøyde og endret sine regler for hva organisasjonen favnet om. Dermed kunne de organisere lag som tidligere ikke hørte naturlig hjemme hos dem. På denne måten vokste NiF seg stor. Et økende medlemstall og tilknyttede foreninger og lag gav også et behov for større og mer profesjonell administrasjon. Dette behovet ble etter hvert også økende blant andre voksende organisasjoner.

Profesjonalisering som en sped og gryende trend på 60-tallet slår rot i organisasjonene mot og innpå 90-tallet. Samfunnet ellers opplever også en stor grad av profesjonalisering som kommer tydelig fram på 80-tallet når privatisering for alvor festet seg i det norske samfunnet. Det er helt naturlig at den generelle profesjonaliseringen i samfunnet speiles inn i organisasjonslivet. Det er samfunnsborgere som er medlemmer av organisasjonene. De frivillige som tjenesteleverandør får problemer med å møte de stadig økende kvalitetskrav og forventninger som samfunnet har og krever. Dette er en av drivkreftene bak profesjonaliseringen. Ved å lønne de frivillige kan man stille større krav til både profesjonalitet og kvalitet. Påvirkninger medlemmene opplever ellers er naturlige og ta med seg. Derfor blir det også naturlig med en påvirkning andre veien; fra organisasjon til samfunn. Denne er selvfølgelig noe mindre all den tid et organisasjonssamfunn er mindre enn samfunnet som helhet.

Speilingen fra organisasjon til samfunn kan, etter vår mening sees tydelig på de tidlige velferds- og humanitære organisasjonene som startet opp en virksomhet, samfunnet så behovet og det offentlige overtok oppgaven. På denne måten har de frivillige organisasjonene vært en særdeles sterk pådriver til det velferdssamfunnet vi kan se i dag. Etter hvert som det offentlige tok over organisasjonenes virksomheter endret organisasjonene i stor grad målsettinger. Fra å være leverandører av tjenester ble de i større grad talerør for forskjellige grupper i samfunnet. Den sterke lokale forankringen og medlemsmassen i organisasjonen var grunnsteinen i den demokratiske og hierarkiske organisasjonsmodellen som igjen var grunnlaget for uttalelsene organisasjonene kom med. Det var tidligere premissene for å delta aktivt politisk. Som et forlenget ledd i profesjonaliseringen som gjennomsyrer hele samfunnet ser vi at presset på kjernen i organisasjonene økte. Dermed ble også behovet for profesjonelle aktører, ledere og administrasjon større.

Med globalisering og media er verden blitt mindre og det speiles også inn i organisasjonene. Samfunnet og mottakerne er spesialiserte og har et bredere spekter å velge fra. Verden er liten og individet blir mer sentralt og bevisst på profesjonalitet og valgmuligheter. Individet står sterkt og ønsker i liten grad å være fast tilknyttet en organisasjon og leier derfor ut sine tjenester mot betaling. Kontraktskulturen har innvirkning på forholdet mellom det offentlige og organisasjonene har. Det offentlige og samfunnet vil ha profesjonelle aktører og organisasjonene profesjonaliserer seg. Markedskreftene som har rådd i samfunnet blir speilet gjennom organisasjonene som i økende grad er blitt mer sentraliserte. Ønsket kvalitativt godt resultat er større enn tidligere både i samfunnet generelt og i organisasjonene. Dette kan bunne i at verden blir mindre, valgmuligheten til individet større og dermed også kravene og forventningene. Som en naturlig konsekvens av sentraliseringen i organisasjonene blir amatørlinja svakere og dermed også den lokale forankringen redusert. Ut fra dette springer hybridorganisasjonene ut.

Hybridorganisasjonene ivaretar både organisasjonens og samfunnets ønsker. Organisasjonene ønsker i stor grad å organisere seg slik de gjorde tidligere, mens samfunnet generelt ønsker å ha økt profesjonalitet, kvalitet og stort kunnskapsnivå. Hybridorganisasjonene favner om begge ønskene siden de har et stort profesjonelt apparat med ansatte, og et frivillig apparat med folk som yter frivillig innsats. Ved å organisere seg på denne måten kan organisasjonen i tillegg ivareta både det lokale og det sentrale plan også. Frivilligheten foregår i stor grad lokalt ofte med opplæring fra de profesjonelle ansatte i organisasjonen. Dette fører igjen til økt kunnskapsnivå og kvalitet lokalt. Atter en gang ser vi at organisasjonene former seg etter samfunnets endringer.

Konklusjonen vi ender opp med er at det frivillige organisasjonslivet på mange måter gjenspeiler generelle samfunnsendringer. Samfunnet og organisasjonene speiler også hverandre gjennom en gjensidig påvirkning av hverandre. De går sammen i harmoni og går i en kretsing rundt hverandre. Samfunnet er i stadig endring og det gjør organisasjonene dynamiske. Vi ser at de endrer seg og tilpasser seg samfunnet relativt raskt. Det ser imidlertid ut som om noen av organisasjonene sliter med endringene og har problemer med å definere seg i forhold til det nye organisasjonssamfunnet. Endringsproblemene ser ut til å få en effekt som gir mindre medlemsmasse og politisk gjennomslagskraft. Dette fører igjen til at det blir vanskelig for organisasjonen å overleve. I en sektor som er i stadig endring er også deltakelsen, engasjementet og medlemsmassen viktige ledd i endringsprosessen. Samfunnsendringen med profesjonalisering er en tydelig påvirkningskraft i organisasjonene og det frivillige arbeidet har endret seg enormt siden de frivillige organisasjonenes opprinnelse, og da spesielt de siste førti årene.


Litteraturliste

Barstad, Anders (27.09.2005): Deltaking i organisasjoner: Stadig "heftig og begeistret?”

Emblem, Libæk, Stenersen og Syvertsen (1997): Norge2, Cappelen

Furre, Berge (1996): Norsk historie 1905-1990, Det norske samlaget

Hodne, Bjarne(1994): Norsk nasjonalkultur. En kulturpolitisk oversikt, Universitetsforlaget

Kulturdepartementet: St. meld nr 27 (1996-97): Om statens forhold til de frivillige organisasjonene

Kvarv, Sture (2000): Forvaltningen. Fra embetsstyre til management, Kolle forlag

Mangset, Per (1992): Kulturliv og forvaltning. Innføring i kulturpolitikk, Universitetsforlaget

Mangset, Per og Rommeltvedt, Hilmar (red) (2002):Idrett og politikk – kampsport eller lagspill? Fagbokforlaget

Ringstad, Vidar (2005): Kulturøkonomi, Cappelen akademisk forlag

Selle, Per (2002): Det frivillige organisasjonslivet i endring, i Svein Bjørkås: Kulturelle kontekster, Høyskoleforlaget

Sjølie, Sonja Irene (2005) art. Vi trenger frivilligheten: http://www.hoyre.no/Saker/Artikkel/2005/1128090372.56

Stavrum,Heidi. 22.09.2005: Notater fra forelesning

Wollebæk, Selle og Lorentzen (2000): Frivillig innsats, Fagbokforlaget



Aktuelle linker:

Statskonsult, notat 2001:5, Statlig tilskudd til frivillige organisasjoner – et diskusjonsgrunnlag lenke: http://www.statskonsult.no/publik/notater/2001/n2001-05.pdf

http://www.prosus.uio.no/publikasjoner/Rapporter/1996-02/96_2kap1.html: Frivillige organisasjoner i et samfunn i endring
Artikkel i Statistisk sentralbyrå http://www.ssb.no "Organisasjonsdeltaking: Mer idrett, mindre politikk"

Ulike aktører og ulike kunstfagsyn i kulturformidling og skole - mitt kunstfagsyn i dag

Den blå hesten
maleri av Franz Marc
forsideillustrasjon til boken: ” Det musiske menneske!”

av Jon-Roar Bjørkvold

Musiske mennesker rir på blå hester.

”” Fra barns sang
på alle kontinenter
blir verden til
som kulturens innerste drivhjul.
Intet mindre ””
J. R Bjørkvold




”Det nyfødte barnet møter verden med åpne muligheter. Barnet undrer og den voksne viser. Barnet spør og den voksne svarer. Dette er en del av oppdragelsens indre dynamikk.”(Bjørkvold, Jan-Roar: Det musiske menneske:135)

Innledning
Allerede når barnet befinner seg i mors mave kan det fra 5-6 måned, skjelne mellom gode og dårlige lyder, stemmer og sinnsstemninger. Evnen til å oppleve musikk er medfødt hos barn. Når vi voksne synger og danser. og når vi aktivt bruker musikk i samvær med barnet som et førverbalt kommunikasjonsmiddel, er det åpenbart at barnet gir svar. Det å synge for barnet er brukt bevisst for å gi barnet bilder av situasjoner. Når barnet skal ammes eller sove, så synger mor eller far rolige lette sanger eller nynner som et tegn på ro, fred og trygghet. Bevegelse er den nyfødtes normaltilstand. Også det å bevege seg til musikk starter tidlig. Når barnet hører musikk og det står på gulvet og gynger til musikken, klapper vi og oppmuntrer barnet. Eller når bestefar setter barnet på beinet og gynger. Dans, sang og musikk er forbundet med glede og harmoni, og er en naturlig del av barneoppdragelsen, også fordi det er en naturlig del av foreldrenes hverdag. Ungene begynner tidlig å etterape foreldrene eller andre voksne i rollespill, som for eksempel gjennom lek som ”mor og barn”. De forandrer ofte stemmer og gjengir ”voksne” setninger, i lek for seg selv eller sammen med andre barn.

Tilbudene til barn og unge i kulturlivet har vært økende de senere år, mye takket være Den kulturelle skolesekken og kultur - og musikkskolene. Kunst og kultur er sammen med idrett blitt stadig viktigere som forebyggende tiltak og som en motvekt til et stadig voksende multimediasamfunn.

Jeg forsøker i del 1 å redegjøre for de ulike kunstfagsyn kulturaktører (ytre struktur) har i dag, ved å ta for meg ulike tenkemåter (indre strukturer). Her vil jeg også bruke pensumforfatterne Bjørkvold, Dale, Selmer-Olsen og Lidèn.

I del 2 ser jeg på intervjuene og observasjonene jeg har gjort ved Ungdomsskolen og Kulturskolen i ..., og ser på hva slags kunstfagsyn lærerne, T H og GR har. Jeg går også litt inn på selve undersøkelsen og ser på eventuelle styrker og svakheter ved denne.

I del 3 tar jeg for meg mine egne syn på hva slags kunstfag jeg mener er viktige for dagens barn og unge. Her vil jeg blant andre, trekke inn Morten Krogvold, som jeg har stor respekt for; og jeg er veldig enig i mange av hans syn på kunst og kulturundervisning i skolen i dag. Morten Krogvold er en av landets mest kjente fotografer, men var også en av de Utdanningsdirektoratet oppnevnte som representant til å skrive de nye læreplanene i skolen.
De ulike kunstfagsyn i kulturarbeidet blant barn og unge er et stort område og det er vanskelig å skrive om dette i korte trekk med den avgrensing en eksamensoppgave har, fordi aktørene og formidlerne er mange, og likeså gjelder dette måten å formidle og undervise på. Jeg håper allikevel å ha fått med det viktigste.

Del 1
Ulike aktører og ulike kunstfagsyn i kulturformidling og skole

Kulturlivet for barn og unge består av ulike aktører eller kulturaktiviteter som viser den ytre strukturen. Vi skiller mellom statlig kulturliv og sentralledd, regionalt/fylkeskommunalt og kommunalt kulturliv.
I kulturlivet har aktørene ulike tenkemåter (indre strukturer) om de ulike kunst- og kulturfagsyn, hvem kulturen er til for og hvordan kulturen skal legitimeres. Andreas Hompland hevder at aktørene i kultursektorene har havnet i en klemme som skaper identitetskrise og blitt et offer for falske profetier.

Det er blitt skapt et spenningsfelt mellom 3 ulike tenkemåter, 3 ulike rasjonaliteter og 3 forskjellige prinsipper: Den kulturelle kreativiteten, de administrative rammene og markedets økonomiske rasjonalitet. (Hompland, 1990: 24) Kulturarbeiderne står gjerne for den kulturelle kreativiteten. De står for ”kaoset” i kulturverdenen. De setter kreativiteten og nyskapingen av kunsten høyest. Disse aktørene jobber gjerne under en administrasjon som er opptatt av forvaltningen, regelverket og styringen av kulturfeltet og å reprodusere orden, også kalt byråkratene. De siste i dette ”triangelet” er de som er opptatt av markedet. Politiske og administrative systemer som ikke spør så mye etter kultur som opplevelse, men om kulturen gir arbeidsplasser, lønnsomhet og målbare resultat.

Hovedforskjellen på de ulike kunstfagsyn ligger i fokuset på om barnet eller kulturen skal være i sentrum. Det etablerte kunstlivet støtter at kunst- og kulturfagene skal være både et kunnskaps-, ferdighets- og trivselsfag. De kritiske røstene hevder at kunst og kultur burde være et kritisk, estetisk og musisk fag. Skolen skiller mellom estetiske fag i gammel og ny betydning.
Estetiske fag i gammel betydning er fag som går mer på å lære om normer og regler, husflid og tradisjoner. Målet her er at det estetiske står for det ”skjønne” og at man skal bli ”gode mennesker” gjennom å møte god kvalitetskunst. Trivselsfag, som tegning, musikk, sløyd og tegning er inkluderende fag barn trives med og som skaper et positivt skolemiljø. Fagene tilrettelegges hver elev og er basert på barns egenaktivitet. Ferdighetsfagene er praktiske håndverk som sløyd/tekstil, kokking og også gym, og her kreves det et visst talent eller sans for faget. Kunnskapsfag er basisfag som norsk, matte og historie, hvor elevene må opparbeide seg kunnskap gjennom å lese og lære.

I ny betydning menes de estetiske fag, som mediefagene, norsk, samfunnskunnskap og foreksempel skoleavis. De kritiske fagene er engasjerende og politiske fag som religion og livssyn. Musiske fag integrerer ulike kunstuttrykk som musikk, drama og kan også være dans i gym. De nyere estetiske fagene har en helt annen formidlingsform og står for et mye bredere helhetssyn og går mer på tvers av alle fagområdene. De kopler gamle ideer mot vår egen moderne tid.

Viktige samarbeidspartnere innen det kommunale kulturarbeidet er selvfølgelig skolen, som er en arena for barn og unges demokratiske medvirkning og innflytelse over egen situasjon. Skolen er også en aktør for utviklingen av helhetlige oppvokstmiljøer for barn og unge, hvor de i møte med andre, lærer om sosiale relasjoner og identitetsforming. Skolen er i dag den arena hvor barn og unge deltar mest i og hvor man på best måte kan nå dem. ”Å vokse opp er å lære”, (Frønes: 2002:17) Et barn lærer gjennom utvikling og modning, og organisert og uorganisert læring.

Grunnskolen er ett organisert sted hvor barna har undervisningsfag som bygger på en ”Faglig kunnskapsbasis som forvaltes av fagmiljøer og fagpersoner” (Hanken/Johansen, 1998:25), og hvor de lærer om sosialisering, om relasjonen til andre barn og jevnaldrende. En viktig premiss for skolen som arena for barn og unges kultur har vært Læreplanen for Grunnskolen (L97) som vektlegger særlig kulturen, ”det skapende mennesket” og ”det integrerte mennesket”, og handlingsplanen for de estetiske fagene i enhetsskolen, fag og kunnskapsorientert (Broen og den blå hesten). I Kunnskapsløftet (L06) legger man mer vekt på at basisferdighetene igjen skal styrkes.

De kommunale kultur – og musikkskolene ble opprettet sent på 1960 tallet, og i 1997 blir det
vedtatt i Stortinget i den nye Opplæringsloven § 13-6 […] alle kommuner skal alene eller i samarbeid med andre kommuner ha et musikk/kulturskoletilbud til barn og unge og i tilknytning til skoleverket og det øvrige kulturlivet. Mens grunnskolen er obligatorisk for alle, er kulturskolene et fritt tilbud gitt til barn og unge. Kulturskolene har sin egen lov, Kulturskoleloven av 1998.

Den kulturelle skolesekken (dks) er en nasjonal satsing som skal sikre at elever i grunnskolen skal får tilgang til, gjøre seg kjent med og få et positivt forhold til profesjonell kunst og kultur av ulike slag, likeverdig et tilbud de voksne har. Dks er unikt i verdensmålestokk. Mål og prinsipper er nedfelt i St.melding nr 38 (2002-2003). Dks ble evaluert i september i år, av NIFU STEP Norsk institutt for studier av forskning og utdanning. (http://nifu.pdc.no/publ/index.php?seks_id=91982&del=sammendrag&nr=91947&t=R) Evalueringen har vist at det er stor entusiasme og mange gode intensjoner og velformulerte planer for realiseringen av Den kulturelle skolesekken. Evalueringen viser dog at det ikke alltid er samsvar mellom intensjoner og planer, og virkemidler som er tatt i bruk. Blant noen sentrale aktører er det sprik mellom intensjoner og realisering. Dette spriket vises best i sektorene kultur og skole, og det er en spenning mellom disse som går på ulike syn på hvordan kunst og kultur skal innlemmes i skolen, om skolen skulle hatt større innvirkning og også om dks tar for mye plass i skolen i forhold til andre kulturformidlere.

Våre pensumforfattere står også for ulike kunstfagsyn og jeg skal nå i korte trekk si litt om hva de forskjellige står for.

”Å gi rom for barns kultur og å skape et bredere kulturtilbud for flere, blir framsatt som sentrale ideer i diskusjonene om hva utvidelsen av skoledagen og skolens nye ansvarsområde skal være” (Lidèn, 1994:137) Hilde Lidèn er forsker ved Institutt for samfunnsforskning, og deler i stor grad samme syn som Bjørkvold.

Begrepet "Det musiske menneske" er skapt av professor i musikkvitenskap Jan-Roar Bjørkvold, og tar for seg forholdet mellom sang, lek og læring i alle faser i livet. Han beskriver det musiske menneske som alle menneskers skapende sider i lek, billedkunst, poesi og drama i aller videste forstand. For barna er dette en autentisk helhetssans, en spontan uttrykksmåte, muntlig eller gjennom rollespill. Etter hvert som barns verden blir stadig større, blir mulighetene mindre, hevder Bjørkvold. Barns verden blir tydeligere etter hvert som nye voksenstyrte veivalg tas. Vi former våre barn med prioriterte verdier, gjerne lik den form vi husker fra vår egen oppdragelse.

Fra barns spontane, uorganiserte og musiske barndom, kan møte med skolen bli en kulturkollisjon. Et påtvunget paradigmeskifte, markert ved et avgjørende overgangsrituale i ungenes liv. (Bjørkvold, 1989: 138) Barnet går fra lek til studium, fra muntlig til boklig, fra spontaniteten til planmessigheten. Bjørkvold kaller overgangen, det institusjonaliserte barndomsbruddet. ”Det er for et barn et langt sprang fra kroppsutfoldelse i musikk til kroppsøvingens systematiske intervalltrening (Bjørkvold, 1989: 140) Og det er virkelig et av de største brudd i et menneskes liv. Fra første skoledag som seksåring, går du inn i en virkelighet hvor du fra denne dag hele tiden må prestere noe. Fra denne dag vil det alltid kreves noe av deg. Selvfølgelig presterer du noe mest for deg selv for å lære å videreutvikle deg, men også må du prestere noe for andre og sammenlignet med andre. Fra denne dag blir det gitt ”karakterer” på det du presterer og helt fram til du som voksen får prestasjonen betalt i ulik lønn alt ut ifra hvor mye du presterer. Bjørkvold vil at kunstfagene skal være musiske og ønsker å vektlegge barns spontanitet, lek og improvisasjon. Han vil bruke kunst som middel til å utvikle hele mennesket.

Professor og forsker Erling Lars Dale er for en moderne kunnskapsskole, med estetisk oppdragelse. Med estetisk oppdragelse mener han her at i barneoppdragelsen er det viktig for barn å møte ulike kunsttyper, og han legger vekt på at barn selv skal utfoldes i sin egenaktivitet, involvert av oss voksne. Dale er for at vi skal skape fristeder for barna slik at de selv kan utnytte mulighetene og skape sin egen identitet, og bli det de vil. De skal iscenesette seg selv og ”jobbe med hodet”. Han ser på barna som sårbare og at de i dag mangler de trygghetspunkter vi hadde før. Dale tenker at dybdedimensjonen i kunsterfaringene er en utvikling mellom motsetninger i den kroppslige kunnskapen (primærprosesser) og ”du vet at du kan” (sekundærprosesser). Har du først lært å svømme så kan du det! Dale ser læreren både som kunstformidleren og kunstkritikeren for barn og unge.

Ivar Selmer-Olsen har sagt: ”Får ikke barnet være barn, vil det forbli barn”.(sitat) ”Det er opplagt at barnehagen og skolen har en legitim kulturformidlende oppgave” (Selmer-Olsen, 1993:24) Selmer-Olsen og Dale mener at kunnskaper og ferdigheter om kunst er det viktige for derav at barna skal skape sin egen kunst. Selmer-Olsen er som Bjørkvold opptatt av ”barns rett til å vite”. Han ønsker at barna skal få kulturell kompetanse og hans tenkning går rundt barns kultur, fra barn til barn, kontra samfunnskulturen, altså barns kultur kontra voksenkultur. Barns kultur definerer Selmer-Olsen som ”[…] ”den kultur barn har seg imellom uten de voksnes innblanding”. De voksne bør være en samspiller og heller en ”stoffleverandør” enn å være en motvekt til kulturformidlingen. En formidling trenger ikke være autoritær. Barnet og de voksne må ta hverandre på alvor og ha en dialog; voksne forklarer, barn forteller.

Del 2
Analyse av to kunstfaglærere-formidlere på grunnlag av observasjon og intervju
Jeg har observert undervisningen til T H, som er musikklærer ved -- Ungdomsskole og G R som er rektor og lærer ved Kulturskolen i --, og også vært med å foreta intervju av disse to lærerne. Klassen har vært inndelt i tre grupper og vi har laget to intervjuguider som vi brukte i intervjuet. (to grupper samarbeidet) Intervjuguiden inneholdt didaktiske kategorier som skulle legge grunnlaget for guiden slik som personalia, lærerforutsetninger, elevforutsetninger, mål, rammefaktorer, vurdering, undervisning/metode og innhold. Dette skulle hjelpe oss å finne svar på, sammen med observasjonene, hva slags kunstfagsyn lærerne hadde.

Både lærer og elev var jo bevisste på at vi satt i bakgrunnen og observerte så det er vanskelig å si noe om dette påvirket undervisningen eller elevenes oppførsel. H. mente at elevene syntes som at de ikke brydde seg så mye om det, mens R. mente helt klart at dette påvirket elevene veldig. Vi har ikke spurt elevene om læreren var ”annerledes” disse timene – noe som kanskje ville vært interessant å få en reaksjon på.
Jeg syntes kanskje observasjonene var mye viktigere enn intervjuguidene. Intervjuene med ble ofte vanskelig å gjennomføre og opplevdes rotete fordi vi satt to grupper med ulike spørsmål til de ulike kategoriene. Svarene vi fikk var gikk ofte over flere spørsmål og dette sammen med tidspresset gjorde det litt uoversiktlig og frustrerende. Jeg tenker at vi heller burde vært inndelt i mindre grupper. Intervjuet med R ble helt annerledes og mye ryddigere fordi vi der var bare en som stilte spørsmål og en som skrev svarene direkte på en laptop. Dermed kunne Røsok også få lese igjennom svarene vi hadde notert og godkjent disse.
Observasjonene i undervisningssituasjonene jeg har valgt, synes jeg er interessante fordi på ungdomsskolen er faget musikk obligatorisk, mens undervisningen på kulturskolen er frivillig. Dette mener jeg også at mine observasjoner viste fordi det på ungdomsskolen er tydelig at faget musikk kanskje ikke er like interessant for alle, mens på kulturskolen var det tydeligere at eleven oppriktig ønsket å lære. En annen vesentlig forskjell er antall elever. (20 elever kontra 2 og 5 på kulturskolen). Dette gjør selvfølgelig at læreren får en helt annen individuell kontakt med hver enkelt elev.

Lærerforutsetningene viser en god og bred bakgrunn for begge i sitt fag. Like viktig som det akademiske er det jo at de begge har musikk som hobby og brenner for dette også i fritiden. Dette synes jeg også kom klart frem under observasjonen hos begge. Det var tydelig at faget inspirerte og engasjerte dem.

I begge tilfellene svarer de forskjellig angående elevforutsetningene. R sier: ”Nei de (ungene) er så ulike. Ungene har ulik bakgrunn når de kommer. Noen har musikalsk bakgrunn ved at de har hørt mye musikk i hjemme.” Barna velger i stor grad sitt instrument de har lyst å lære å beherske. I den grad det kan være press fra foreldre går nok dette mer på valg av idrett eller kultur og et ønske om at barn må engasjere seg og interessere seg for noe på fritiden. Dette valget gjelder jo ikke i skolen der musikkfaget er obligatorisk. Derfor må undervisningen nødvendigvis bli litt mer generell. ”Musikkfaget spiller en sentral rolle i en tilpasset opplæring i en inkluderende skole. Gjennom innhold og aktivitetsformer som søker å møte elevenes uttrykksbehov og gi rom for estetiske opplevelser, kan faget bidra til erkjennelse, innlevelse, utfoldelse og deltagelse.” (L06)

Hovedområdene i faget fra 1-10 årstrinn i følge Læreplanen for musikk, er å musisere (musikkopplevelse), komponere (musikkopplevelse og musikalsk skaping) og lytte (musikkopplevelse og refleksjon). Når det gjelder målet med undervisningen svarer lærerne forskjellig. H er opptatt av at elevene får hørt om ulik musikk og at dette skal sette spor seinere. Han nevner også trivselsaspektet og beskriver musikktimene som et ”pusterom” fra de andre obligatoriske fagene. Samtidig tror jeg elevene dypest inne […]”..har klart for seg et direkte behov for den formidlingen av kunnskap de får i de pedagogiske institusjonene” videre.. […] ”kompetanseutvikling hos barn bygger på tre elementer; behov, fasinasjon og utfordring.” (Selmer-Olsen, 1993:25) Jeg tror at de aller fleste elevene i kunstfagene i dag, føler på og opplever dette i disse tre elementene.

R snakker mer om de formelle målene som er gitt for kulturskolen gjennom kommunestyret og skolens egne mål. Hun påpeker derimot at hun kan bygge mer på elevenes individuelle ønsker
Rammefaktorene på ungdomsskolen i ... har bedre vilkår enn gjennomsnittet har i skolene i dag. Like ”luksuriøst” var nok ikke lokalitetene til R. Hun underviser i noen garderober på kulturhuset. Mer negativt opplever hun at; ”Vi har ikke arbeidsplasser til lærerne. Vi stiller ikke samme krav som lærere i grunnskolen, vi er lavest på rangstigen. Det er viktigere med skole enn musikkskole”, sier hun og mener at dette skinner igjennom hele tiden. Dugnadsånden og samspillet mellom, - det frivillige og det offentlige, også fra foreldre, fremhever hun som en organisasjons- modell som vil vinne fremover, særlig i små kommuner med små ressurser.

Når det gjelder undervisning/metode/innhold har ungdomsskolen i ... valgt å dele opp undervisningen i 2 perioder på hver klasse, noe som gjør at [..]”det gir en mer intensiv undervisning under perioden og elevene rekker å glede seg til musikkundervisningen skal starte igjen etter noen måneders fravær.” For R sin del er realiteten en annen i og med at kulturskolen er frivillig, […]”det er jo frivillig å gå her og hvis de ikke gjør sin del av avtalen så må de heller gå.” For barn som begynner når de er små er mestringen viktig. Basiskompetansen er viktig og elevene hennes lærer å bruke både ører og noter. Dette så vi godt under observasjonen da elevene ble bedt om å legge vekk notene og spille uten. Begge lærere var veldig dyktige på å poengtere det positive og det som var bra heller enn å henge seg opp i det som var feil. Dette kommer R inn på når vi snakker om vurdering. […]”Det er viktig at de får riktig tilbakemelding og gode tilbakemeldinger. Må ikke juge for dem. Det er elever selv som opplever at de ikke strekker til og som selv slutter.”

I musikkskolen gis det ikke karakterer slik som på ungdomsskolen, hvor du får karakterer mest ut i fra innsatsen du viser. Du kan få 3 i en prøve men allikevel få 5 i sluttkarakter hvis innsatsen gjennom året ellers har vært god.

Jeg mener at H helt klart la opp til at faget skulle være et estetisk fag i ny betydning. Han la opp til et kritisk fag og et musisk fag, men hvor trivselsaspektet helt klart ble prioritert. Han la vekt på å forklare om opprinnelsen til musikksjangere for eksempel jazz og viste eksempler på dette;

…”Før lytteprøven spilte lærer et enkelt tema av pianisten Oscar Petersen. Etterpå viste han et konsertopptak av pianisten på video for å vise hvordan Petersen improviserte rundt temaet” (fra min observasjon) Jeg tror lytteprøven var en avslutning på hver av sjangerne elevene var igjennom i løpet av året. Jeg opplevde at H i stor grad oppfylte kravene til L97, selv om han lo litt av dette på vårt spørsmål. Han følger Bjørkvolds syn på ”det frie ufordervede” men har også litt av det Dale sier, ” elevene skal lære noe også!” Synes også at H la vekt på at musikktimen skulle være et fristed og en pause fra andre fag, men hvor han også satset på kompetanseutvikling. H tok i stor grad elevene på alvor. (Selmer-Olsen)

R undervisning i trombone ga preg av estetisk fag i mer gammel betydning i og med at vi snakker her om et instrument,( trombone) som skulle læres å spilles på, altså et ferdighetsfag. For å lære å spille på trombone er det også viktig å kunne noter, eller for den saks skyld lære seg gehør, så dermed er dette også et kunnskapsfag. Røsok la også stor vekt på trivsel og det å skape noe sammen med andre. R var veldig dyktig på dette. Dale skriver om dybdedimensjonen i kunsterfaringene som dialektiske møte mellom primær og sekundærprosesser og mellom kontinuerlig dannelse og diskontinuerlige møter. R la vekt på i sin undervisning den kroppslig kunnskapen (i dette tilfelle for eksempel viktigheten av pust og oppvarming av leppene), og man trenger bare å lære å spille trombone en gang så kan du det. Når du endelig kan det, opplever man magiske øyeblikk

Del 3
Mine egne synspunkt på kunstfagene i dag
Det er ingen hemmelighet at mitt hjerte ligger nærmest Bjørkvolds når det gjelder hans syn på barn og unge i skolen i dag. Samtidig er det vanskelig å si seg uenig i synet både Dale og Selmer-Olsen har. Alle har de selvfølgelig ”ting å komme med”.

Jeg synes at barn begynner altfor tidlig på skolen i dag og overgangen fra barndom til skole er altfor brutal. Jeg synes også at skolen i dag i altfor stor grad står for barneoppdragelsen og skulle ønske at foreldre selv, som jo kjenner barnets individuelle behov best, kunne i større grad få være med å bestemme over barnets tid og fremskritt i skolen. Det kan være store forskjeller på seksåringer. Vi er alle født ulike og med ulike bakgrunner og behov. I dag oppleves alle barn standardiserte og behandles likt uavhengig av disse forhold. Oppvekstvilkårene for barn er blitt et offer for nåtidens moderne tankeganger og tidsklemmer. Barn er nærmest pakket inn i stresskofferter og blir skysset til og fra, ut i fra hva som passer den voksnes verden og ikke barnets. Før man i det hele tatt kan diskutere hva slags kunstfag som er viktige å tilby dagens barn og unge skulle jeg ønske at man la ”mer til grunn for” at barna fikk lov til å være barn lengst mulig og hvor hvert barn ble sett som individ og ikke som en i klassen eller en i en gruppe. Dette synes jeg er største forskjellen på synet Bjørkvold har i forhold til både Dale og Selmer-Olsen. De to sistnevnte synes jeg i altfor stor grad snakker om kompetanser, kunnskap, og i det, -forvandlingen av barnet. Jeg støtter meg mer til synet til Bjørkvold, slik jeg forstår han - om at dette må få komme mer naturlig og når det vil. Vi har det i oss alle sammen fra begynnelse til slutt og jeg vil vel hevde at det er selve livet – det å lære og å utvikle oss. Det er en del av overlevelsesevnen vår. Like viktig som kompetanse og kunnskap mener jeg er erfaringen. I dagens skole og samfunn generelt står mennesker klar og syr puter under armene på oss. De tar fra oss muligheten til å feile og lære av våre egne feil. Og hva er egentlig feil? Det som er feil for en person behøver ikke å være feil for en annen.

Når det gjelder interessen for kunst og kultur så er dette også individuelt. Jeg tror at dette er noe som er i oss alle, men at det ”kommer ut” på forskjellig tidspunkt. Hos noen er det nærmest medfødt og hos andre tar det tid å sette pris på og utvikle sansen for det estetiske, vakre, enten det nå er musikk, kunst, teater eller dans. Jeg tror det blir utrolig viktig å lære barn trivselen med kunst og kulturuttrykk, før de lærer seg teori. Det blir som når barn i dag lærer om forsøpling av naturen. De lærer ofte om dette før de har lært seg å trives ute i naturen.

Kunnskap er viktig og er noe vi bør strebe etter gjennom hele livet, men jeg savner altså den delen som også går på erfaring. Måten vi får denne kunnskapen på i skolen er også standardisert gjennom generelle læreplaner, som jeg synes tar lite hensyn til det enkelte individ. Jeg synes heller mange av læreplanene lages som skrytealbumer for Norge og at barn og unge i dag brukes som konkurranseobjekter i forhold til andre land. ”Hvem er klokest i verden her?” Jeg vil hevde at den sosiale intelligens er like viktig som den akademiske intelligens. Det hjelper lite om man er nerd hvis man ikke klarer å fungere i forhold til og i relasjon med andre mennesker. Herav tenker jeg også på dette med respekt som jeg opplever er et manglende ”fag” både i skolen og i oppdragelsen fra foreldre i dag.

Jeg vil referere til Morten Krogvold som ble oppnevnt som representant for fagene kunst og håndverk av Utdanningsdirektoratet når de nye læreplanene skulle skrives: ”Det er grunn til å satse på kulturell dannelse i skolen og i faget Kunst og håndverk. Men det hjelper ikke å bruke mer tid på kunstfag hvis det handler om peddik, kurvfletting, og pappsløyd, for jeg snakker om ungdom som skal ut å jobbe i Europa. Hvordan skal det gå med utviklingen i Norge når vi hele tiden sakker bakut? Tenk, om 20 år, når man skal selge olje og sitte ved de franske bord der alt handler om kultur og dannelse, så kommer vi med en delegasjon som ikke har en eneste referanse!” (http://www.kunstogdesign.no/form205/krogvold.html)

Morten Krogvold er opptatt av at vi ikke kan lære bort om kunst og bilder (kunstfag) ved å bruke den ”tradisjonelle” kunsthistoriemåten. Han hevder [..] ”Mange kunstnere har en mer spennende historie eller bakgrunn enn en kriminalhelt.” Krogvold mener at hvis læreren ikke har evne til å formidle engasjerende om kunstfagene så kan man heller ikke forvente at elevene skal bli engasjerte og etterlyser videreutdanning og påfyll til lærerne. Læring må skje via sanselighet og opplevelse. Barn må kjenne sulten på kunnskap – dette vil jeg lære mer om! Metaforisk beskriver Krogvold dette som å dele ut nøkkelknipper med forskjellige nøkler til forskjellige rom. I hvert rom må læreren stå og gi elevene apetittvekkere.

Mange barn i dag kan allerede skrive og lese når de begynner i skolen, noen kan endatil snakke engelsk. Ikke fordi de har gjennomgått masse teori for å lære det av foreldre, men fordi de har lært det gjennom tv, video og data. Dette er ansett som den gode erfaringen med data. Denne erfaringen synes ikke like synlig når det gjelder tegning, dans, rollespill, sang og musikk. Videre diskuteres det jo frem og tilbake om ikke data og multimedia også har blitt den moderne verdens ”fritidsproblem”. Ikke som en mangel på fritidsproblem, men for mye av det. Har i en tidligere eksamensoppgave i år i Kulturanalyse skrevet om Modernitetens ensomhet. ”Det har funnet sted en funksjonstapping av familien i de siste hundre års moderniseringsprosess, og offentlige institusjoner har overtatt mange av dens roller, sier professor Thomas Hylland Eriksen. I dette ligger det at det offentlige har overtatt mye av oppdragerrollen gjennom skolefritidsordning, barnehage og skole.” og ” Psykologer og forskere strides om hvorvidt barn er blitt skadelidende av internett, dataspill og tv-titting. En avhengighet av veldig høyt tempo på opplevelser, kan skape vanskeligheter hos barn i vanlige sosiale relasjoner med andre, og føre til ensomhet. Multimediene er blitt den moderne tids barnevakter og kan sees som et resultat av foreldrenes tidsklemme. (Bråten, Kronikk i Agderposten 25.10.06)

Så hva har dette med kunstfag å gjøre? Jo, Multimedia er en konkurrent til både kultur og idrett som fritidssyssel og dette er ting vi må ta i betraktning. Ikke med advarende pekefinger alltid, men heller innse at dette er en del av den moderne verden og utnytte fordelene og godene av det, mer enn det som jo ofte er negativt med slike moderne fenomen. ”Barnekulturen er, som samfunnskulturen ellers i utvikling, den endrer seg med samfunnsvilkåra.” (Selmer-Olsen 1993:27) Barns hverdag er organisert og planlagt fra time til time ofte også på grunn av, eller som følge av foreldres tidsklemme. Ensomme barn er blitt et begrep. Ofte blir de voksnes kulturformidling en motvekt i stedet for en stoffleverandør [..]…” for oss som er opptatt av barns kultur, er det viktig å sørge for en rik kulturformidling. Langt viktigere enn å organisere barns hverdag i hjel, eller å bruke enhver kulturytring som et redskap til noe annet”. (Selmer-Olsen 1993:29) Dette utfordrer oss i å tenke nytt. Tenke nytt enda en gang må man nesten si, for dette er i seg selv en del av utviklingen. Fra skolen startet på 1700 tallet og til nå og fra fritid ble et begrep fra midten av 1800 tallet har skolen og fritiden til barn og unge utviklet seg. Så hva er et barn?

Vitenskapeligheten av barnet startet i 1880 årene. Opp gjennom tidene har synet på barnet forandret seg i takt med de sosiale endringene i samfunnet. ”Barnet er en sosial konstruksjon.” (Amundsen, 2002: 45) Denne konstruksjonen av barnet begrenser, og har verdier både akademisk sett og i et samfunnsmessig perspektiv. Ingen av de sosiale konstruksjonene kan fortelle oss hvordan barnet er. I erkjennelsen og slik vi opplever barnet, er det lett å glemme at mennesker fungerer i en verden av kunnskapstradisjoner, gitte normer og regler for eksempel gjennom vår egen oppdragelse, som gir seg uttrykk i tanker, muntlig språk og kroppsspråk og som vi uttrykker overfor våre barn. Barn har blitt definert som annerledes enn voksne, gjennom at vi voksne tas for gitt og vår verden i sosiale sammenhenger rettferdiggjøres. Vi er voksne – vi vet – vi kan lære barna noe. Barna blir sett på som uferdig, uerfarent og umodent og som at de er i et stadie i livet som skal gi de nok kompetanse slik at de senere skal bli voksne. En slags forberedelse til det virkelige liv. Voksne, nesten i den forstand at de skal bli ”ferdige” mennesker. Disse perspektivene er sett ut ifra de voksnes forestillinger om hva barn og barndom er.

Barna må først og fremst få lov til å være barn og få lov til å oppdage verden selv og selv skape sin egen kreativitet. Som voksne må vi holde oss i bakgrunnen og ”rydde veien” uten å sy puter under armene deres. Vi voksne må være tryggheten og støtten som er der i bakgrunnen og som gjør det enklere for barn å kunne slippe kreativitet og kunsten fri. Barns nysgjerrighet og vitebegjær må oppmuntres og derfor må vi gi dem tid. Tid til å høre på dem og tid til å svare dem. Like viktig er det å gi dem tid til å være alene. I altfor stor grad i dag så blir tv og video brukt som barnepiker og barna overlatt til seg selv foran en tv-skjerm. Det er ikke den tiden alene de trenger. Det er i situasjoner de er alene i frilek og tankevirksomhet, og alene i lek sammen med andre barn at fantasien og tankeleken får fritt spillerom. Det er da barna lager blå hester!


Tillegg:
Eksisterende aktiviteter rettet spesielt mot barn og unge
Rikskonsertene
Symfoniorkestrene har tilbud til barn og unge som del av sin ordinære virksomhet, og har konserter i samarbeid med skoleverket
Norsk kulturråd forvalter en rekke tilskudd til musikk- og andre kulturformål.
Norsk musikkråd fordeler midler til en rekke organisasjoner som har musikkaktiviteter for barn og unge på programmet
Riksteatret og en rekke nasjonale, region- og landsdelsinstitusjoner.
Norsk Amatørteaterråd, Norsk Scenekunstbruk, Nordic Black Theatre og UNIMA Norge, Norsk forening for figurteater
Statens bibliotektilsyn samarbeider med skoleverket, fylkesbibliotekene, forfattere og bokhandlere om en rekke tiltak.
Riksutstillinger som har ansvar for et landsdekkende formidlingstilbud, produserer, tilrettelegger og formidler skoleutstillinger som sendes på vandring rundt i Norge
Institusjonen Kunst i skolen arbeider med billedkunst i skoleverket.
Fellesrådet for kunstfagene i skolen arbeider for å styrke kunstfagenes betydning fra barnehage til høyere utdanning






KILDER:
Pensum
Amundsen, Hilde Merete (2002) ”Det sosialt konstruerte barnet”
Bjørkvold, Jon-Roar (1989) ”Barndomsbruddet”
Dale, Erling Lars (1990) ”Kunnskapens tre og kunstens skjønnhet”
Dale, Erling Lars (1995) ”Kunstformidling i skolen”
Frønes, Ivar (2002) ”Moderne barndom”
Hanken, I. M /Johansen, G. R (1998) ”Musikkundervisningens didaktikk”
Hompland, Andreas (1990) ”Falske kulturprofetar. Om legitimeringsformer og dilemma i kultursektoren”
Lidèn, Hilde (1994) ”Barns kultur og kultur for barn. Barn skapende virksomhet i en institusjonalisert fritid”
Selmer-Olsen, Ivar (1993) ”Barn, kultur og kultur for barn”
St.melding nr 38 (2002-2003).
Fra internett:
Odin: Utdannings og Forskningsdepartementet,
Læreplan for grunnskolen og videregående opplæring ”Kunnskapsløftet”
http://odin.dep.no/filarkiv/254450/Laereplaner06.pdf
Utdanningsdirektoratet:
Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen (L97)
http://udir.no/upload/larerplaner/generell_del/bokmal.pdf
NIFU STEP Norsk institutt for studier av forskning og utdanning. (http://nifu.pdc.no/publ/index.php?seks_id=91982&del=sammendrag&nr=91947&t=R)
Odin-arkiv: Kulturdepartementet
Handlingsplanen for de estetiske fagene i enhetsskolen ”Broen og den blå hesten” http://www.odin.dep.no/odinarkiv/norsk/brundtlandIII/kd/dok/018005-990118/dok-nn.html
Kunnskapsdepartementet:
Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova).
http://www.lovdata.no/all/tl-19980717-061-015.html#13-6

Intervju og observasjoner:
Torgeir Hefre, musikklærer 9.klasse ved Bø Ungdomsskole
Guri Røsok, lærer og rektor ved Kulturskolen i Bø

KILDER utenom pensum
FORM nr 2 – 2005 Artikkel om Morten Krogvold
Aasgaard Kristin, ”Mer kjøtt og blod i undervisningen” http://www.kunstogdesign.no/form205/krogvold.html

Bråten, Kjell Morten: Kronikk i Agderposten (25.10.06) ”Modernitetens Ensomhet Eksamensoppgave i Kulturanalyse h06:”